Det hender stadig vekk at barna mine får venner på besøk, eller at jeg hører om andre venner av barna mine, som har godteår eller godtestopp. Når barnet som har godteår ikke kan spise lørdagsgodt, men heller ber om å få en pose potetgull, da spør jeg meg selv «hva er greia….?».

Nå er det selvsagt stor forskjell på om barnet ønsker et slikt godteår selv, eller om det er foreldrene som er pådriverne for dette, men uansett hvem et er, er mitt inntrykk at det alltid ligger en premie i andre enden som er så fristende, og tydeligvis langt mer fristende enn det godteri er. Nemlig penger.

Først må jeg si at potetgull er på ingen måter et godt alternativ for søtsaker. Potetgull inneholder masse salt og masse fett, og hvis barnet ender med å spise like mye potetgull som den ville ha spist godteri, ser jeg absolutt ingen fordeler med å innføre en slik regel. Det er moderasjon det bør handle om! Og matglede. Matglede handler om nytelse, smak, farger og lukt, og skal ikke være forbundet med pekefinger og “nei”, og kanskje forvirring og skam.

Bedre med måtehold

Jeg har tenkt en del på dette med godteristopp, og har diskutert det med mine kolleger. Vi mener alle at det er mye viktigere å lære barna måtehold enn total stopp. Vi voksne må legge grunnlaget for at barna våre får et godt forhold til mat, som skal vare livet ut. For hva skjer egentlig når godteristoppet er over? Hvordan vil et barn som ikke har spist godteri på et helt år oppføre seg når vedkommende får en godteskål foran seg, som de plutselig får lov til å spise av?

Her om dagen Googlet jeg faktisk godtestopp, og jeg leste dette i et forum som vekket min interesse: «Jeg vokste opp med lite tilgang på godteri, med hyppige godtestopp. Som voksen (og sikkert som barn, også) har jeg blitt helt DESPERAT etter godteri”. Vedkommende skriver også at hvis hun nå blir “nektet” noe, som at noen sier til henne “nå synes jeg du burde ta en pause fra sjokolade en stund”, da må hun bare ha det.

Jeg tror det ligger noe i dette… og vi voksne burde vel verken påføre barna våre dette, eller se på at barna våre påfører seg selv dette etter eget ønske…

En annen grunn til at jeg er skeptisk til denne «ordningen» er at jeg syns det er feil å gi barna dårlig samvittighet for å kose seg med godteri. Sukker er på ingen måter farlig, men gjennom slike forbud og pekefingre lærer de kanskje at godteri er «farlig», i alle fall de minste. I tillegg mener jeg at godteristopp ikke vil ha noe som helst positivt for seg når det gjelder helsen resten av livet. Hva vil godteristoppet som mine barns venner holder på med nå, hjelpe dem med når de er 15, 20, 30 og 40 år?

Å lære barna måtehold er mye viktigere, tenker jeg. Lærer man barna måtehold og gode vaner, har man gjort mye av det som skal til for at barnet får god helse resten av livet, spesielt når det kommer til kosthold.

Hvor går grensen?

Det siste jeg spør meg er hvor går egentlig grensen når det gjelder godtestopp? Gjelder dette dessert, kjeks og søt drikke også? Tenk så usikker et barn kan bli hvis vedkommende ikke vet om han/hun kan spise akkurat den kjeksen eller ikke. Eller den ene seigmannen på kakestykket. Tenk om han/hun gjør noe feil?!

Istedenfor å lage regler på hva barn må spise mindre av, slår jeg et slag for å motivere og inspirere dem til innta å det de burde spise mer av! 500 kroner til det barnet som spiser fem om dagen gjennom et helt år! #MerAv

 




Legg gjerne igjen en kommentar: