Ut av skapet
Avhengighet er, og har vært, et velkjent fenomen i flere århundre. Det finnes likevel ingen klar definisjon på hva dette er, selv om svært mange av oss har personlig erfaring med det – og føler oss som det.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerer avhengighet som:
En mental lidelse hvor en person misbruker et stoff om og om igjen “selv om man kjenner til og opplever dets skadelige effekter”. WHO legger til at personen har ukontrollerbare lyster til å bruke stoffet, trenger økende mengder for å oppnå de samme effekter som tidligere og opplever fysiske symptomer hvis han slutter å bruke stoffet.
Mange mennesker er avhengig av nikotin, og røyker på tross av at helserisikoene er store. Slutter man, kan man få abstinenser.
Av og til kan jeg starte dagen med å bestemme meg for noe, som jeg samme kveld har misslyktes med. Mange av mine kursdeltakere forteller om den samme opplevelsen. Et fellestrekk som ofte går igjen er at det sklei ut på kveldstid, på tross av at valgene de tok hverken fikk dem til å føle seg bedre eller at det gav noen som helst helsegevinst. De vet at sukker er farlig for helsen i de mengdene de spiser, men spiser det likevel.
Hva skjedde i løpet av dagen? Hvor på veien mistet vi all handlekraft og fornuft, og hvorfor fortrenger vi det faktum at det ikke var slik denne dagen skulle bli?
Vi mennesker kan være veldig ulike, men likevel ha svært så mange likhetstrekk!
Er det «innenfor» å kalle seg avhengig av sukker? Jeg kjenner kanskje på akkurat den samme trangen til det «forbudte» som en annen avhengig. Jeg føler meg også kanskje akkurat like mislykket når jeg taper kampen og tyr til trøstespising eller smugspising. For det hender jo det av og til.. Også i dag.
For å klare å stå imot, må jeg ta kampen.
Sukker er vel kanskje ingen anerkjent avhengighet. Selv om min avhengighet også kan føre til store helseproblemer, i verste fall kanskje en tidlig død, dersom jeg ikke holder den i sjakk. Er ikke det litt underlig?
Norsk Helseinformatikk: «Overvekt og fedme»
Ofte ligger det bakenforliggende årsaker til uvaner, trøstespising, alkoholmisbruk eller annen avhengighet. Det hjelper ofte å snakke med en likesinnet, men i mange tilfeller er ikke dette nok. Og det er synd at det kan være så utfordrende å få den hjelpen det er behov for, når det kommer til å håndtere den egentlige årsaken til at man i utgangspunktet har blitt avhengig.
Vårt motto – «Det er lettere sammen».
Jeg er derfor ekstra stolt når jeg forteller at jeg mestrer mange dager veldig godt. Jeg forsøker å fokusere på disse dagene og ta vare på mestringsfølelsen. Jeg henter frem disse minnene de dagene jeg sliter med å overvinne trangen. Jo flere ganger jeg klarer det, jo lettere blir det. Men det krever sin kvinne.
Les også denne artikkelen fra klikk.no: «Er du avhengig av søtt, vil du alltid være det»
«YES»-opplevelser kan brukes til å skape enda flere «YES-dager» tror jeg. Bruk de!
Så ja. Avhengighet gjelder i aller største grad også meg. Men heldigvis har jeg klart å lære meg å håndtere det i de aller fleste tilfeller. Og når jeg tryner, har jeg lært meg å reise meg igjen. Noen ganger etter kort tid, andre ganger er det ved hjelp av en annen over lengre tid.
Det viktigste, tror jeg, er å anerkjenne at det ikke alltid går på skinner. Det er lov og absolutt ingen skam å søke hjelp til sine utfordringer, der det finnes kompetanse. Jeg tar helt på alvor at det finnes en tilstand der ute som kalles «sukkeravhengighet». For mange jeg kjenner, meg selv inkludert, er dette like tøft å stå imot – som det er for andre som er avhengige av noe.
Jeg kommer herved ut av skapet; «Hei – jeg heter Charlotte. Og jeg er avhengig av sukker!»
Hilsen Charlotte
Innlegget Ut av skapet dukket først opp på Charlotte Hagen.
