DSC00693

Bikini. Bare ordet får meg til å ville finne den nærmeste puten og det rosa pleddet mitt, hvor jeg kan dekke meg til og krype sammen uten at noen ser. Selve ordet «sommerkroppen» gir meg assosiasjoner som solbrune legger, unge og veltrente kropper, faste mager og sprettrumper med rosa bikinitruse på. Eller super-entusiastiske mennesker på treningssenteret som poserer i singlet med vekten foran speilet.  På vei til å bli sitt lekreste.

DSC00693

Fremdeles lyst å være bikiniklar… men sommerkroppens tid er nok forbi… eller rettere sagt: den kom aldri:)

Altså, jeg vet at jeg er litt i eldste laget til å i det hele tatt reflektere over sommerkroppen.. men bikinisesongen kommer også for oss som har bikket over til å være sånn midt i livet.

Jeg heier selvsagt. Jeg høres sikkert ut som en kjempemisunnelig og bitter gammel dame, men jeg er ikke det altså:) Jeg kjenner flere som er opptatt av sommerkroppen, og jeg ser opp til deres engasjement og driv. Skulle gjerne vært like standhaftig som de er med kostholdet sitt, med et stramt regime og proteinfokus, og kanskje også hatt noe av motivasjonen deres.sport-1013747_960_720

Eller… trenger jeg egentlig det?

Gjennom mine fire år som kursleder har temaet «MOTIVASJON» kommet opp som tema mange ganger. Noen ganger har det vært på agendaen, andre ganger har det kommet opp fordi jeg har hatt deltakere som har slitt. Alltid med det formål å få motivasjonen på plass. Og da må det jobbes.

sport-1014069_960_720
Imens andre legger et bilde av «Sommerkroppen» på kjøleskapet, og finner informasjon om hva som er riktig kost og mengde trening, repetisjoner de må ta med vektene, hvor langt de må springe og hvor fort…. så finner jeg selv motivasjonen i helt andre ting. I det enkle. I de små tingene som gjør at jeg enkelt kan klare å holde på motivasjonen også etter at noe er oppnådd. Jeg sier ikke at det er gratis. Jeg må også jobbe! Og enkelte ganger må jeg jobbe mye.

Mine viktigste motivasjonsfaktorer, noen enkle og noen svært utfordrende:

  • Jeg vil FØLE meg vel, kjenne at jeg har energi og overskudd
  • Jeg vil klare å gå mine turer og ta mine treningsøkter uten å bli dønn sliten
  • Jeg vil kjenne at jeg har klart å holde planen min gjennom dagen – mestringsfølelse
  • Jeg vil være sunn og spise et variert og godt kosthold
  • Jeg vi kunne leve etter å oppnå mål som er overkommelige for meg
  • Jeg vil ha tid til å ta vare på både meg selv og de som er rundt meg
  • Jeg ønsker å fremstå som en sunn men helt normal kursleder, som vet hva det vil si å «gå veien» og som ikke er en bedreviter – men en venn og lagspiller.
    Gå ved siden av, ikke foran!
  • Klærne mine skal passe
  • Jeg skal like det jeg ser i speilet
  • Jeg ønsker å kunne LEVE med min livsstilsendring uten å streve for mye
n

Lille speil på veggen der…..

Kort oppsummert: Jeg ønsker å ha det bra. Dette er mine motivasjonsfaktorer. Enkle og greie å leve etter… og fullt mulige å klare. For meg:)

Sommerkroppen har jeg aldri hatt. I hvert fall ikke den som vi ser for oss. Eller den som JEG ser for meg. Jeg var ganske overvektig da jeg vokste opp, og var ofte på stranden om sommeren for å snike på meg litt brunfarge. Jeg lå der og solte meg, og håpet at det ikke skulle gå noen gutter fordi. De andre jentene var fine og lette – jeg følte meg som strandens største hval. Men sånn er jo vi mennesker. De fleste av oss ser først og fremst oss selv. Vi tenker ikke over at kanskje den lille lekre saken som ligger noen meter bortenfor, kanskje aller mest har lyst å gjemme seg under håndkleet hun også. Fordi hun føler at overkroppen er SÅ mye kortere enn hun kunne ønske? Eller at ringene under øynene etter nattens grubling kanskje er litt mer synlige enn det hun håpte på?

Sommerkropp får være sommerkropp for min del. Jeg er, som tidligere nevnt, snart 40. To spreke og aktive gutter har jeg født og oppdratt. Mye av det som skulle struttet henger i stedet for. Strekkmerker og cellulitter fins det også der under. Og solbrun? Nope….

541753_10151579078605406_1520592345_n

Mitt motivasjonsbilde: Glad og fornøyd, tilfreds og A4:)

Mitt motivasjonsbilde viser en glad og tilfreds Charlotte. Litt sånn «fin på vin» under en venninnetur til Stockholm for noen år siden. Kroppen greit gjemt under en romslig og svart genser. Hvis jeg skulle fremheve noe, så måtte det være beina. De er jeg fornøyd med. På tross av et større arr etter meniskoperasjon og sting på kneet som minner om at jeg en gang i tiden likte svært godt å klatre i trær. Og falt ned:) Men de viser ikke på dette bildet.

Er det godt nok å være tilfreds med å være den vi er? Med strekkmerker, rynker og hengepupper? Jeg velger i hvertfall det. Jeg pleier å si, at vi får heller gjøre det beste ut av den pakka vi har fått utlevert. Se deg selv i speilt, smil og tenk at