Solen skinner i Bergen! Uken, som i skrivende stund er i ferd med å ebbe ut, har bydd på solstråler og varmerekorder – og det er selvsagt gledelig. Jeg skal ikke skrive et helt innlegg om været, men jeg vil gjerne fortelle litt om hva solen gjør med meg og med mange andre i disse dager. For jeg må si at dette var en helg jeg hadde særdeles godt av, på alle måter!
På fjellet der jeg trives aller, aller best!
Jeg er, som mange vet, veldig mye i byfjellene og vandrer. Jeg bruker hele vinteren på å se frem mot vår, sommer og lange turer i lite klær på fjellet. Fantaserer om lange turer med mye godt i sekken, der behovet for en god skrubb i dusjen er nødvendig etter endt runde. Denne sommeren var en gedigen nedtur, og det ble svært få opplevelser i solen som jeg kunne «hamstre» og hente frem når sluddbyene avløser hverandre på senhøsten og vinteren. Jeg fikk rett og slett ikke dosen min. Ikke nok i hvert fall.
Ja, det gikk an å ta et bad faktisk – men jeg bare stakk beina uti:)
Men så kom september.. som denne uken har vist seg fra en svært så varm og god side, og som har bydd meg på akkurat nok til at jeg ser at jeg kan ønske høstkulden velkommen. For meg er det å gå en tur i solen, også en av de viktigste årsakene til at solen skinner inne i meg. Ingenting kan måle seg!
Høstfargene er nydelige. I løpet av helgen tok jeg og en venninne oss tid til å gå over Vidden i Bergen. Dette er en tur på ca. 15 kilometer, og i løpet av turen får man både utfordret seg i oppoverbakker og i litt bratte små-områder. Høstfargene var begynt å bli godt synlige i terrenget og vi måtte stoppe ofte for bare å ta inn alle inntrykkene av den flotte naturen. Underveis på turen gikk skravletåta i ett hakkende kjør, som det ofte gjør når damer møtes. Vi møtte både joggende «speedyer» i tights og singlet og små venninnegjenger på rusletur. Barn som ikke hadde lyst å gå i det hele tatt og turist-kjærestepar i dongeribukse og LITT feil sko..
Og ja, klart vi hilser på hverandre og vi får mange smil i retur i løpet av en slik tur. I fjellet er dette er veldig fin tradisjon:) Tenk om vi kunne vært like smilende mot hverandre når vi møtes på gaten?
Bilder fra noen av mine sol-sankings turer den siste uken. Ser det ikke deilig ut?
Jeg blir så glad og takknemlig av disse turene. For meg er det som den kjente strofen vi kjenner fra sangen «Sol ute, sol inne». Endorfinene gnitrer i årene mine, og jeg kjenner på glede.
På fjellet får jeg trent. Samtidig får jeg fylt opp reservene til høsten, hvor jeg ofte kjenner at er litt vanskeligere å være Charlotte. Jeg er ikke fullt så happy på høsten, men kjenner meg ofte litt tung og energi-løs. Derfor tror jeg at disse septemberdagene kom som sendt fra oven til meg og andre som elsker å rusle en tur i solen på fjellet eller i nabolaget.
Les også: «Trening gir bedre psykisk helse»
Min oase for sol, trening og endorfin jakt – utsikt mot Fana i Bergen som bader i nydelige høstfarger.
Den dagen jeg ikke kan gå mer i fjellet (BANK I BORDET!) skal jeg i hvert fall ha fylt opp minnetanken til det maksimale med opplevelser, som jeg kan se tilbake på og drømme meg bort i.
«Tur i skog og mark» kan være så mye klisjê det vil for min del. For meg er det der jeg henter min styrke til alt annet livet byr på av motbakker