Rullestol – ingen hindring
Rullestol – ingen hindring
I mai fikk jeg en telefon. Det var en blid stemme i den andre enden, som lurte på om jeg hadde plass til henne og venninnen på mitt standardkurs i Gimlehallen i Bergen. Jeg sjekket listen, og kunne med glede bekrefte at det fremdeles var noen plasser igjen på kurset. «Er det heis i bygget?» spurte damen meg om. Jeg kunne forsikre henne om at det var det, og da kom påmeldingen inn like etter. Inger og venninnen var klar for å gjøre noen endringer i livet sitt, og jeg gledet meg til å ta imot de.
Inger var 51 år gammel da hun ble rammet av hjerneslag. Hun satt på kjøkkenet hjemme i leiligheten sin i Bergen, og tok dagens første røyk og kaffe. Med ett følte hun seg litt rar i hodet, og ropte på sin mann, Gunnar. Han kom inn og syntes hun virket litt slapp i ansiktet, i tillegg til at hun snøvlet noe og mistet røykepakken i gulvet. Han bestemte seg raskt for å ringe legevakten, slik at de kunne ta turen ned dit. Da Inger skulle på badet for å ordne seg, falt hun om i gangen utenfor. Gunnar ringte ambulanse, som kjapt var på stedet og fikk henne til sykehus.
På sykehuset fikk Gunnar beskjed om at det kom til å gå fint med Inger, og at hun kom til å overleve. Om natten, tre døgn etter hjerneslaget, fikk han på nytt en telefon om at Inger hadde fått hjerneblødning. De måtte operere bort en beinlapp for å lette på trykket. I denne prosessen mistet Inger mye av førligheten sin i venstre del av kroppen, og hukommelsestap var også en at de store følgene for henne.
De måtte legge om livet. Inger hadde vært arbeidsaktiv som hjelpepleier de siste 8 årene av sitt arbeidsliv, og måtte nå sitte stille store deler av dagen. Hun ble selv avhengig av andre for å klare seg. Mye trening og hjelp førte til at hun etterhvert kom seg noe, men fremdeles har hun sterkt nedsatt bevegelighet i venstre arm og fot.
Hun sluttet å røyke, og det ble en del TV med engelsk konfekt og druer som kos. Etterhvert snek kiloene seg på, og hun hadde alarmerende høyt blodsukker. Legen forsøkte å få Inger til å slutte med å spise engelsk konfekt, men dette ble lettere sagt enn gjort. Ved hjelp av medisiner kom det seg noe. Men da venninnen hennes spurte om de skulle melde seg på et Roede-kurs, tenkte Inger at dette kunne hun jo forsøke. Mer eller mindre motivert satte hun i gang, med støtte av både venninnen og sin mann.
På første kurskveld var det en stresset kursleder som skulle ta imot de to damene. Heisen i bygget virket ikke, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Fortvilet gikk jeg ned for å forklare henne om det uforutsette, og tenkte at verre start kunne jeg ikke gitt denne standhaftige damen. Men jeg fikk raskt merke at dette var en dame med glimt i øyet og kvikke kommentarer på lager. Sammen med noen av de andre kursdeltakerne karret hun seg opp trappene, og inn i lokalet med følgende «åpningsreplikk»: «Nå har jeg sikkert gått ned 10 kilo allerede!«
Hjemme i stuen til Inger viser hun meg sin trimsykkel og hva hun sysler med til dagen. Noen ganger kan dagene bli lange, så det er et godt avbrekk for henne å komme på Roede-kurset. Siden hun startet på kurs har hun byttet ut den engelske konfekten med sunnere alternativer og bruker heller barer når det røyner på.
Mannen er glad for at hun har fått et mer stabilt blodsukker nå, og er mer opptatt av det enn hva kiloene på vekten sier. «Inger er den samme damen uansett hvor mange kilo hun er.», sier han – mens Inger presiserer at hun har et mål hun vil jobbe for å nå. Hun tror nok at det kanskje vil ta litt tid å komme dit, men etter å ha fått sitt første kompliment etter at hun startet med å gå ned i vekt, kjente hun at motivasjonen ble enda bedre.
Denne vakre og standhaftige snart 60 år gamle kvinnen, har så mye å lære oss. Jeg kan ta meg selv i å klage over en vond skulder eller litt «ondter» her og der. Inger har på Roede-kurse, vist både meg og sine med-deltakere, at det ikke nytter å gi opp. Med smil, glimt i øyet og de riktige menneskene rundt seg, så kan man klare mye. I en kø av utfordringer, var det denne gangen engelsk konfekt som skulle bort fra livet til Inger. I tillegg har hun fått lære litt om hvilken mat som er lur å velge, og i hvor store mengder.
Jeg får en god klem av Inger etter at jeg var på besøk hos henne, og hun er i tillegg svært opptatt av å ønske MEG en god sommer. Med smilet på lur, og glimtet i øyet på plass. Jeg går med lette skritt ned trappen til leiligheten, mens jeg kikker på stolheisen som hun er avhengig av for å komme seg ut. For en dame. Jeg sier bare: R-E-S-P-E-K-T !
Med ønske om en fortsatt god sommer,
fra Charlotte
Innlegget Rullestol – ingen hindring dukket først opp på Charlotte Hagen.
