Da jeg var liten, var jeg ofte med på 17. mai underholdningen på scenen i hjembygden. Der bidro jeg med sang i barnekoret eller alene, turning og innimellom også sketsjer eller små teaterstykker sammen med andre barn. Jeg husker jeg hadde sommerfugler så store som fly i magen før jeg skulle inn på scenen. Full av forventninger.

butterfly-157751_960_720

Sommerfugler på størrelse med fly, DA er man spent!

Jeg var en liten tjomslig jente. Lignet litt på Tjorven, og var nok litt lik henne som person også. Utadvendt og frempå, med smilet på lur og klemmen ikke langt unna. Så selvsagt opp til de ungdommene som var trenere og ledere for både koret og turningen. På en av forestillingene, der jeg skulle inn og stå på hodet og snurre rundt (DET HAR JEG SLUTTET MED), fikk den ene lederen min meg til å gå inn og sette meg på scenekanten og gjøre grimaser og geipe før jeg skulle i bresjen. Foran hele bygden.. Imens de andre hadde fremvisning. Jeg trodde det var en del av showet – og gjorde som hun sa. Tror kanskje jeg var 6-7 år. Alle andre enn meg selv, noen av de andre turnerne og treneren trodde at dette var mitt eget innfall og jeg endte nok opp som den store snakkisen etterpå… hehe:) Når jeg ser tilbake på denne episoden i dag, må jeg bare smile. Det var nok litt småpinlig der og da – men det har ikke satt sine spor på samme måte som det den neste episoden har.

Å føle seg som en klovn er best når man faktisk VIL det...:)

Å føle seg som en klovn er best når man faktisk VIL det:)

Noen år senere hadde jeg og noen andre barn øvet lenge på et stykke om Askeladden. Jeg skulle være med som en prinsesse som Askeladden skulle få til slutt. Replikkene satt godt, og kostymene var funnet frem. I garderoben før vi skulle opp på scenen hadde vi en dame som hjalp oss med sminke og kostymer. Glad og fornøyd, og klar som et egg, satte jeg meg i sminkestolen. Jeg ble pudret knallbrun og fikk både øyenskygge og maskara. Følte meg litt eksotisk og fin. Så ventet den rosa prinsessekjolen… og den hadde jeg ikke prøvd. Dessverre.

Rosa prinsessekjole! På MEG!

Rosa prinsessekjole! På MEG!

Kjolen var så vakker. Tenk at jeg skulle ha på en slik. Jeg satte i gang med å åle meg inn i kjolen. Litt trang var den jo, men dette skulle vel gå greit. Alle de andre barna var ferdig kledd og sto og ventet på at det skulle bli vår tur å komme på scenen. Jeg fikk på meg kjolen, og ba om hjelp til glidelåsen, men det ble mer utfordrende enn forventet. Damen som skulle hjelpe meg himlet med øynene og jobbet med å få glidelåsen opp. Den gikk nok ikke helt igjen, om imens hun strevde og laget pustelyder som en hval, utbrøt hun: «Nå må du jammen se til å slanke deg litt!«

animal-1295710_960_720

Fra prinsesse til gris på null komma niks.

Jeg husker følelsen inni meg. Fra å føle meg forventningsfull, klar, glad og fin ble jeg en rosa gris på utstilling. På scenen glemte jeg nesten hva jeg skulle si, og trodde at alle kom til å snakke om den stakkars Askeladden som måtte leve med en så tjukk prinsesse som meg.

Den dag i dag blir jeg en rosa gris når buksen er litt trang eller kjolen sitter litt feil på. Ødelegger jeg glidelåsen på en av favorittjakkene mine – er det ikke pga dårlig kvalitet, men fordi jeg er tjukk.

Ordets makt… Vekt og kropp hos barn skal man etter min mening og erfaring, være forsiktig med å kommentere. Ord kan slå deg i bakken på samme måte som en knyttneve, men «blåmerkene» kan i motsetning vare livet ut. 

Det har vært en del debatter om temaet i media nå den siste uken. Det finnes mange meninger, og dette er min «barnestemme» i debatten.

Ønsker du å vite mer om dette? Les mer på Norsk Helseinformatikk sine sider, og spesielt denne artikkelen: Er barnet ditt overvektig?