Shopping er deilig! Som damer flest, er jeg glad i å shoppe. Etter at jeg gikk ned i vekt, så har jeg i hvert fall blitt det!

I skapet mitt har jeg alt for mange treningstightser, topper og bukser. Tempoet i mitt liv er relativt høyt, så man kan ikke se en systematisk rekke av brettekanter og pent sammenlagte klær i skapet mitt. Det ligger litt hulter til bulter. Men jeg har strykejern om det skulle være behov – og innimellom sminking og matpakkesmøring på morgenkvisten, klarer jeg alltids å stryke over en skrukkete topp også.

clothing-381208_960_720

Brettekanter? Nei, ikke hos meg… men klærne ligger i hvert fall OPPÅ hverandre:)

Før jeg gikk ned i vekt hadde jeg også mange klær. Men da var grunnen en helt annen. Før jeg klarte å lære meg å holde vekten, etter å ha gått HOLD VEKTEN kurs med min kursleder Annlaug i et år, var jeg jojo-slanker. Da pleide jeg å feire vektnedgangen med å begynne å spise mye sjokolade igjen. Og VIPS, så var jeg oppe igjen før jeg ante ordet av det…

10247207_10152395535765406_3793035263814982190_n

Før og etter-bilde av meg. 36 kilo i forskjell… og størrelse 48 vs størrelse 40.

I skapet mitt da, kunne man helt bakerst og øverst finne de største størrelsene. Mammabukser som jeg brukte selv om jeg ikke var gravid. Store gensere til å skjule kroppen min mest mulig med. En hylle av klær som jeg ikke kastet, men som jeg la på vent. Skulle det være at jeg gikk opp i vekt igjen, ville jeg jo gjerne slippe å gå til innkjøp av nye klær igjen.

Det var ikke så hyggelig å shoppe da jeg var større. Bare det å gå inn i en klesbutikk som «stor» føltes nedverdigende. Jeg følte at jeg ikke så noe fin ut uansett. Så for å sikre meg hadde jeg alle størrelser i skapet mitt hjemme: Medium, large og extra large. Det samme også med jakker, skibukser og kjoler. Jeg er glad jeg på den tiden hadde svært garderobeskap.

Å passe inn i klærne mine, er for meg i dag en av de viktigste motivasjonsfaktorene for å klare å holde vekten. Jeg har gitt bort til Fretex eller kastet alle mine gamle klær. Det skal ikke være mulighet for meg å ta frem et nummer større, når det begynner å stramme rundt livet på de buksene som ligger i skapet. Da må jeg i stedet ta i et tak. Hente meg inn litt.

For jeg bestemte meg den dagen jeg var ferdigslanket, at jeg aldri mer skulle inn i de gamle buksene igjen. Så lenge jeg selv har kontroll og kan velge – så skal jeg gjøre alt jeg kan for å kunne fortsette å bruke den samme størrelsen.

Mange aner ikke hvordan det føles… Å komme inn i en butikk sammen med en venninne. Venninnen din smyger seg inn i en hvilken som helst størrelse, imens du saumfarer hyllene for å se om du finner noe som ikke er inntilsittende. Venninnen din får all verdens med service, imens du selv står igjen og føler deg som et nek fordi de ikke har stor nok størrelse. Det handler ikke om venninnen din… det er ikke hennes feil. Men det er sårt for den som står igjen!

market-112189_960_720

Jeg pleide å kaste lange blikk etter klærne på utstillingsdukkene… men visste at jeg bare kunne drømme videre.

Mye av min egen personlige motivasjonsjobbing går på slike eksempler. Jeg vil ikke føle meg slik igjen. Jeg vil også ha god service (det skulle bare mangle – om man er stor eller liten!!!). Jeg vil også kunne gå inn i en hvilken som helst butikk og finne noe. Smile og se at jeg også er fin.

Det krever mye motivasjonsjobbing også å holde vekten. Men disse minnene hjelper meg. Å hente frem noe av det som jeg opplevde som vondt og nedverdigende, hjelper meg til å fokusere på hvordan jeg vil ha det. Jeg kan fortsatt ikke smyge inn i hva som helst – men jeg finner i hvert fall noe:)