Når jeg skal fortelle min historie om vektnedgangen, og er bedt om å starte med tiden før nedgangen. Da må jeg ta dere med til min barndom – for det var helt tilbake der dette startet: Våren jeg fylte åtte år var jeg en «liten sprett» av en gutt – lett og rask i kroppen. Men denne våren fikk jeg en hoftesykdom som førte til at jeg havnet på sykehus, der jeg ble liggende i ett og et halvt år. Behandlingen innebar at jeg måtte være sengeliggende i hele denne perioden. Den gangen hadde man ikke fokus på diett, med det resultat at jeg kom ut av sykehuset som en overvektig gutt. Jeg hadde fortsatt en del smerter i hofta, og var derfor heller ikke den mest fysisk aktive. Jeg fortsatte å være denne overvektige gutten hele oppveksten, og videre inn i mitt voksne liv.

«Ofte har jeg blitt sittende nede i lia, mens turfølget mitt har kommet seg helt på toppen»

Det har vært perioder der jeg har hatt motivasjon og tid til å trene mer, og jeg har også hatt en runde med forbigående nedgang i vekt (også den gangen gikk jeg på Roede-kurs, som jeg var godt fornøyd med). Heldigvis har jeg alltid vært glad i å ferdes i naturen, så helsa har etter forholdene vært ganske god. Imidlertid har jeg alltid vært den som bremset turene jeg har vært med på, primært på grunn av overvekt og dårlig kondisjon. Ofte har jeg blitt sittende igjen nede i lia mens turfølget mitt har kommet seg helt på toppen.

Fysiske hindringer

Etter hvert som årene gikk begynte jeg å få mer plager med hofta igjen. Slitasjen på hoftekulen og i hofteskåla meldte seg i stadig større grad, og til slutt måtte den skiftes. Våren for fire år siden fikk jeg derfor satt inn protese og startet opptrening. Opptreningen gikk svært godt, og tingene begynte virkelig å se lyse ut; nå var livet mitt på vei inn i en oppadgående periode – fysisk sett. Framgangen var imidlertid ikke helt uten utfordringer: Jeg var kvitt hoftesmertene, og var godt i gang med større grad av fysisk aktivitet, så selv om jeg fortsatt var overvektig hadde jeg forventet å kunne gå lengre og raskere turer. Det var imidlertid etter hvert full stopp – spesielt i bakkene. Jeg pustet og peste uten at det syntes å hjelpe. Det viste seg at jeg hadde en sinusknute (kroppens naturlige pacemaker) som ikke gjorde jobben den skulle. For vel tre år siden fikk jeg derfor satt inn en pacemaker som gjør at jeg nå kan være fullt ut fysisk aktiv.

Så DA var det duket for neste mål: Å ta ordentlig tak i mitt problem med overvekt. I forhold til dette skal jeg langt fra bare skylde på at mitt aktivitetsnivå var lavt. Jeg er en person som, selv om det daglige kostholdet har vært ganske sunt, også er svært glad i god mat, drikke og «godteri» – særlig peanøtter. Det har derfor blitt litt for mye mat i det daglige, for mye god mat og annet i helgene – og også sjokolade oftere enn det burde. Jeg har som nevnt tidligere litt erfaring med Roede-kurs, og vet at dette er et svært godt «totalopplegg». Jeg har også gått et tidligere kurs med Anne Lise Berg som kursleder. Jeg visste derfor at det var hit jeg skulle når jeg var klar.

Roedes verktøy har vært en god hjelp

I starten var ikke mitt mål en så stor vektnedgang som den jeg har oppnådd nå, selv om jeg egentlig trengte det. Jeg hadde nok ikke lyst til å sette meg mål som både jeg selv og familien ville bli skuffet over ikke å nå. Men under Anne Lise sin varme og kyndige veiledning – og min egen systematiske og ingeniørmessige tilnærming har dette gått over all forventning – også med tanke på hvor raskt det har gått. Kombinasjonen av godt og riktig kosthold, med full jakt på 10 poeng i kostholdsscore hver dag, OG med tilstrekkelige trimpoeng og styrketrening, har dette gitt et resultat jeg ikke hadde drømt om – og det kun etter mindre enn ett år! Jeg får nå stadige kommentarer om at folk ikke skjønner at det har gått så raskt, og for eksempel at huden har tilpasset seg så raskt og bra. Jeg tror dette i stor grad skyldes det gode og balanserte opplegget fra Roede.

I tillegg er det et faktum at jeg ikke har vært plagsomt sulten en eneste dag gjennom hele opplegget, noe de fleste «på utsiden» sikkert ikke ville trodd. Dagboke