14424217_10157491488110072_64102143_o

Nå har det gått noen dager siden jeg lørdag 17 september 2016 passerte målgang på Rådhusplassen i Oslo sentrum etter å ha fullført min første halvmaraton (21km). Det var utrolig kult å klare og løpe over min personlige distanse-rekord i et sammenhengende løp. Jeg hadde ikke tidligere løpt lenger enn 15 km, så dette var en ukjent opplevelse både mentalt og fysisk.

14429228_10157491488325072_52740887_n

Det gikk først opp for meg at dette faktisk skulle skje etter at jeg hadde hentet startnummer og løpetrøye i teltet på Rådhusplassen dagen før selve løpet. Jeg meldte inn tildelt startnummer og fikk utdelt nummerlapp med tidtakingssensor. Denne måtte være på gjennom hele løpet for å registrere start, mellomtider og målgang.

«Hmmmm, er jeg egentlig klar for dette?» tenkte jeg nervøst i det jeg tok imot konvolutten og håpet at formen og forarbeidet skulle holde mål.

Det er så klassisk meg å krisemaksimere, men nå skulle det uansett skje «koste hva det koste vil».

14408766_10157491488310072_1455792534_n

På løpsdagen var nervene på topp. Jeg våknet flere ganger natten før og ble usikker på om dette skulle gå eller ikke. «Hadde jeg satt for høye mål til meg selv?» eller «..var det litt voldsomt å tro at jeg skulle komme under 2 timer?»… Dette var tanker som slo inn og ut hele formiddagen før jeg skulle i gang.

14459766_10157491488165072_297032630_n

Men så var tiden kommet. Jeg hadde spist en god frokost, drukket godt dagen i forveien/samme dag og hadde kommet meg ned på Rådhusplassen sammen med pappaen min som personlig støtte. Der ble vi møtt av et folkehav med trenings-glade mennesker. Det var da kjente jeg at det kriblet i magen, og at jeg nærmest ble en smule kvalm i møte med den svære tilsetningen. Dette er vel kanskje hva man kan beskrive som prestasjonsangst..

14409332_10157491488135072_1134351911_n
14445757_10157491488125072_2007213074_n
14459960_10157491617605072_1906941730_n

Men så møtte jeg en sprudlende kurskollega som også skulle løpe, og som impulsivt hadde meldt seg på kvelden før. Målet hennes var litt lavere enn mitt, og dermed sank forventningspresset som jeg selv hadde bygget opp. Jeg begynte endelig å glede meg litt og finne tilbake til vinnerskallen:

«Dette skal jeg søren meg få til»

Jeg hadde i tillegg god oppfølging og støtte i venner og familie som var på plass og skulle møte meg underveis i løypa for å heie. Dette måtte jo gå bra 🙂

14446430_10157491488105072_1607221996_o

Starts