Et steg nærmere halvmaraton

agendaen siden i fjor høst. Det gikk nemlig ikke helt som planlagt i fjor da jeg hadde meldt meg på Oslo Halvmaraton. Les mer om dette her! Men nå er jeg her igjen, med friskt mot, nye krefter og et ønske om å holde med frisk og rask frem til denne løypa skal gjennomføres lørdag 17. september 2016 Jeg vet jo av egen erfaring og faglig kunnskap at de som oftere lykkes å nå sitt eget mål er de som planlegger, forutser fremtidige hindringer og som lager seg et nettverk av støttespillere. Det er jo ikke noe tvil – at det er «lettere sammen». Så derfor deler jeg min utvikling her i håp om at det gir litt mer forpliktelse i prosessen. Dette er altså det jeg skal gjennom – 21 kilometer på asfalt – gjennom Oslos gater sammen med mange tusen andre løpeentusiaster. Noen er spreke, andre har tatt et veddemål, og flere er sikkert som meg – veldig spente på hvordan dette skal gå. Det er fremdeles litt fjernt at jeg om få dager skal ut på mitt lengste mosjonsløp noen sinne. Jeg har alltid utfordret meg selv på ulike arenaer både i jobbsammenheng og privat for å «kjenne at jeg lever» litt. Den følelsen, den ut-av-deg-sjæl opplevelse som de mange prater om, er noe jeg stadig søker etter. Årsaken er vel at jeg er ei dame som liker å tråkke litt ut av komfortsonen og ta en sjanse. Det er ikke bestandig jeg er like klar timene før, men følelsen etterpå et så RÅ at jeg våger å ta en sjanse og bare gjøre det! Men realiteten slår jo også inn, når jeg innser at det kanskje ikke har vært sååå mange langkjøringer den siste tiden. En dag nærmere startdagen 17. september er et steg nærmere Oslo Halvmaraton. Jeg merker nervøsiteten og hjertebanken kommer bare jeg skriver dette. For jeg er vel også en person som kan bekymre meg mye for hvordan ting skal gå, om jeg har gjort en god nok innsats i forkant og hva andre vil forvente av meg. Dette er nå slik hodet mitt jobber hver dag og som jeg over tid har blitt bedre og bedre på å snu om på tankesettet i en idre dialog med meg selv. Jeg velger å være løsningsorientert. Jeg vil se mulighetene, og finne en omvei rundt hindrene. Da gjelder det å ta et og et steg videre på treningsøkter som jeg klemmer inn i hverdagen. Jeg puster meg magen og tenker at det trolig løser seg til slutt. Ta bare forrige uke som eksempel. Jeg skulle jobbe senvakt, altså fra kl 10:00 – 18:00. Unnskyldningene for å da droppe treningen på kvelden er som oftest mange. Noen som kjenner seg igjen? Da var det bare å legge om strategien, og unngå «dørstokkmila». Jeg tok nemlig på treningstøy fra morningen av, stod opp til vanlig tid og hadde med meg rent skift og toalettsaker i sekken! Planen var å kutte min vanlige pendlevei på 31 km, til 24 km, og så løpe resten i «mål» mot kontoret. Det skal sies at det MÅ planlegges. Jeg sjekker rutetider i kollektivtrafikken på nett, tar høyde for forsinkelser, legger inn tid til dusj og skift før jobbstart og kler meg etter værforholdene. Så om du er en urutinert «pendle-trener» så gjør gjerne som meg kvelden før og legg frem alt du trenger til dagen etter. Resultatet av litt planlegging ble slik: En god treningsøkt med sekk i strålende solskinn med god musikk på ørene og et pumpende hjerte som jobbet seg sterkere mot neste økt. Jeg kunne med andre ord starte dagen på jobb med overskudd og mestringsfølelse til tusen! Da er det lov til å smile når jeg som småbarnsmamma finner tid til en treningsøkt før klokken er 10 uten å måtte stå veldig tidlig opp. Så da er jeg altså en økt nærmere målet. I dagene som kommer har jeg som mål å ha minst 5 økter, der 2 er langkjøringer på asfalt på minst 10 km, 2 er intervalløkter med motbakke og 1 er restitusjonstur med sekk på ryggen i terreng! Det er lettere når jeg setter meg delmål, plotter disse inn i kalenderen og kanskje legger inn ekstra avtaler med andre om å være med. Da er det sjelden jeg sluntrer unna. For det er nå det gjelder! Jeg må finne balansen mellom å yte, pushe meg selv og finne ro nok til å hente meg inn slik at jeg ikke også dette året blir syk rett før start. Følg med meg videre. Dere får nok sikkert en status til før det braker løs på Oslo Halvmaraton 2016. Så da snakkes vi snart igjen Hilsen Line