Hei! Mitt navn er Anne Sofie Østerhus. Jeg er 38 år gammel og kommer fra Kopervik, i Karmøy kommune. Jeg er godt gift, og har tre barn. Jeg har diabetes type 1 og har levd med sykdommen i 30 år. Her vil jeg fortelle litt om reisen jeg har hatt med Grete Roede.

Først vil jeg skrive litt om mine utfordringer som diabetiker, som kan være relevant for alle med diabetes type 2 også.

Utfordrende sykdom

Disiplin og balanse er ord som følger med denne kroniske sykdommen. Og dette har jeg aldri vært god på. Skal bare smake litt?…Bare litt til gjør vel ikke noe? Jeg var pasienten som skrev falske blodsukkermålinger i ungdomstiden, for å unngå «kjeft» hos legen. Så tåpelig, men så herlig der og da. Jeg var lei mange ganger.

Alle snakket om forebygging av senkomplikasjoner. I alle dager, tenkte jeg, dette kom aldri til å hende meg!!  HbA1c (langtidsblodsukker) har i snitt vært mellom 7.5-9, og holdt seg fint gjennom svangerskap – på grunn av disiplin og tanker for andre enn meg selv. Jeg har alltid hørt at for å forebygge senkomplikasjoner må en holde seg under 8 på HbA1c, og helst på 7.0.

Ved det tredje svangerskap, klarte jeg ikke stabilisere blodsukkeret, på grunn av travelhet tror jeg selv. Da fødte jeg en diger jente, 3 uker før termin, og livet hennes fikk en vanskelig start. HbA1c var da 9. Vi var «buret inne» i 2 uker på sykehuset, det var en berg-o-dalbane, fysisk og psykisk. Det gikk heldigvis bra, men jeg kjente hvor sliten kroppen min også ble. Jenta er i dag 8 år, og frisk som en fisk.

Men hvorfor spiste jeg på meg 15 kilo de neste 8 årene?

Nåleskrekk

Nåleskrekk har vært i et stort problem for meg, og jeg har ikke satt nålen i huden min for bare en sjokolade, noen druer, banan o.l. Insulinpumpe prøvde jeg 2 ganger, men gurimalla for et masete opplegg for en «udisiplinert» dame. Alarmer i hytt og vær, og denne «kleggen» ble sinnssykt innpåsliten i en travel hverdag med 2-3 småbarn.

Irriterende alarmer når unger skulle kjøres til aktiviteter, der alarm for tett slangesett, svakt batteri, lite insulin i pumpen, infiltrater etc lagde psykisk stress i hverdagen og irritasjon. Jeg beundrer de som har insulinpumpe, bare så det er sagt.

Grå stær på grunn av diabetes

Vel, våren 2016 opererte jeg begge øyne for grå stær. Øyelegen sa det var ganske klart at årsaken til dette var uregulert diabetes. Det var ikke vanlig å få grå stær slik det så ut i min unge alder. Dette satte fart i tankene mine, om at kroppen min må få seg et bedre liv og at mann og unger skal ha en frisk mor lenge. Jeg måtte gjøre noe, og det litt kjapt før mer alvorligere komplikasjoner kunne opptre!

Min HbA1c i september 2016 var 8.7. Jeg fikk beskjed om jeg måtte å ta mer insulin til måltidene mine. Jeg økte både basal og måltidsdoser i fortvilelse, og fikk mer og mer sug på mat og søtsaker etter måltidene. Jeg spiste sjokolade i løpet av arbeidsdagen hver dag, fordi jeg «fortjente» det. Ikke vet jeg i dag hva det var, men sjokolade gjorde meg godt syntes jeg, og var sååå ufattelig tilfredsstillende der og da. Det var jo ingen som så meg på mitt eget kontor…

Ekkelt å stå i et prøverom

Så kom julen 2016, og klærne passet naturlig nok ikke lenger. Energien var på bunn, og å stå i et prøverom var ekkelt. Jeg kjøpte vide og gode kjoler, slik at jeg kunne gjemme meg mest mulig. Men følelsen av negativ energi bar preg av speilbildet.

Jeg måtte snu, og begynte å tenke på sunn mat, og jeg begynte å gå turer. I romjulen var jeg på Facebook, og siden til Roede-kursleder Inger Margareth Frøyland-Jensen dukket ofte opp. Jeg hadde hørt at hun var en god kursleder, men med litt strenge kostveiledninger. Hmm… skal? Skal ikke?

Jeg sendte en forespørsel, og fikk kjapt svar. Hun hadde også erfaring med diabetikere fra tidligere – som hadde oppnådd gode resultater. Jeg ofte hatt unnskyldning at det er vanskelig å gå ned i vekt på grunn av diabetesen, og jeg man