Etter Roede-kurset mitt i går, ble jeg gående lenge å tenke. Ei av damene, som har vært gjennom en omfattende livsstils-bonanza, oppsummerte reisen sin for oss. Hun applauderte seg selv for at hun ble kalt sur av sønnen.

Bryna mine heiste seg lett undrende. “Hvorfor synes du det er så stas å bli kalt sur av sønnen din?” spurte jeg nysgjerrig.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at det er sjelden at ordet sur frembringer applaus i mitt hjem. Hos oss blir det gjerne brukt som en påstand. Som en konkludering av noe det blotte øye for lengst hadde sett, men som bæreren av surheten enda ikke hadde skjønt. Og hvis noen kaller meg for sur, hva skjer da? Jo da setter virkelig surninga i gang. Og spesielt om vi har gått noen runder først med; “Nei, jo, nehei, joho, neheheheheiiii!! JO DET ER DU!” Greit. Nå blei jeg sur nå.

Men iallefall, kursdeltakeren min var ør av lykke over dette stempelet. Hun forklarte at hun i hele sitt voksne liv hadde pleaset familien, latt mann og barn komme først og vært mater familias. Dama hadde nesten utvisket seg selv på bekostning av de andres behov.

Kursdeltakeren min drev service 24/7. I kjølevannet av denne uendelige runddansen av å være der for andre merket hun at hun ikke klarte å ta nok vare på seg selv. Hun smilte mer og mer med jekslene.

Tiden hennes strakk ikke til trening, nok søvn og jevnt påfyll av mat.