Mitt navn er Magrete Arntzen Leirvik (42), og her skal jeg fortelle om min livsstilsendring som startet i januar 2016.

Jeg hadde vært overvektig hele mitt voksne liv, og for hver mislykkede slankekur, kom det noen ekstra kilo på. I januar 2016 veide jeg 122 kg. Fordelt på 159 cm er det mye. Jeg var det som kalles fedme klasse fire, altså var jeg sykelig overvektig. Kroppen verket. Jeg hadde vondt i bekkenet og i korsryggen. Jeg tålte ikke gå på hardt underlag eller i trappene på jobb. Kondisen var elendig og blodtrykket i grenseland. Jeg fryktet insulinresistens og diabetes. Da jeg uforvarende så speilbildet mitt i et butikkvindu, skvatt jeg til. Var den trillrunde dama meg? På tross av at jeg aldri hadde identifisert meg som tynn, var ikke dette meg. Jeg følte blikkene, og at det eneste folk så var «tjukk dame» og ikke meg.

Mat som avhengighet

Jeg vet godt hvordan jeg kom dit. Jeg har alltid vært glad i mat, og siden jeg var «rundt i kantene» ble mat tidlig knyttet til skam. Jeg sørget derfor for å spise når jeg var alene. Naturlig nok tiltok dette da jeg flyttet hjemmefra, og under svangerskapet tok det helt av. Da hadde jeg jo «lov» til å legge på meg. Etterhvert ble mat «dopet mitt», og spising ble en måte å regulere eller døyve vonde følelser på. Jeg spiste i skjul, for i offentligheten er det skambelagt å spise når man er så stor. Fredag og lørdag var det greit å spise snop, og da var det jo alltids rester til både søndag og mandag. Helga ble lang. Og etter en slitsom arbeidsdag var det innafor å belønne seg selv med en Snickers på vei hjem. Så lenge ingen så meg spise den. Jeg spiste når jeg var sliten, når jeg var stressa, for å trøste meg selv, for å belønne meg selv, for å straffe meg selv…

Foto: Svend Aage Madsen, Se og Hør

Endring av livsstil

Egentlig hadde jeg gitt opp slanking. Jeg gikk runde på runde med meg selv for å få meg til å akseptere meg selv, med all den ekstra vekta. Kanskje var det bare sånn her jeg skulle være? Klærne mine var stretchy og vide, og ble noe for smått kastet jeg det. Jeg rydda klesskapet mitt for alle klær som var for små, og kvittet meg med alt som kunne minne om tidligere slankekurer som hadde endt med økt vekt. Alle påminnelser om at jeg hadde mislykkes.

Prosjekt «aksepter meg selv» var viktig. Jeg trengte ikke bare å rydde i klesskapet, men ikke minst rydde i hodet. Jeg trengte å innrømme for meg selv at jeg hadde «issues» knyttet til mat, at spisingen var skambelagt, og at jeg brukte mat til å regulere følelser. Sorg, sinne, stress, mindreverdighetsfølelser, ensomhet og kjedsomhet… Alt kunne fikses med mat.

Og så møtte blikket mitt speilbilde til en tjukk dame i et butikkvindu i Prinsens gate. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe, og bestemte meg for å gi meg selv en aller siste sjanse. Det føltes som et valg mellom liv og død. Jeg skjønte at jeg ikke kunne v