YES! I can do it!

Jeg regner med det er flere enn meg som kan være flink å trykke seg selv ned av og til. Vi ser gjerne på andre, og hva de lykkes med. Hvor flinke de er, hvor vakre de er, hvor slanke og veltrente de er, og hvor utrolig populære de er. Selv sitter vi igjen og føler oss som små biller med følehornene ute, de stikker ut for å samle inn jantelovens signaler og ens eget selvbilde sitt fastgrodde mønster:

Jeg har møtt mange som jeg kjenner meg igjen i. Som kommer inn i kurslokalet med senket blikk og tanker om seg selv som styres ut fra en følelse av at de har misslykkes. De har fått mange kilo på kroppen, eller det har grodd seg fast uvaner som er vanskelige å hanskes med alene. De har mistet taket. De ligger nede.

Men her ville jeg ikke være. Jeg var ikke 30 en gang. Jeg måtte kjøpe «mammabukser» på H & M, og jeg var ofte en tur innom Kappahl for å finne T-skjorter som var store nok. Jeg pyntet meg sjelden, da jeg ikke følte meg noe fin uansett. Dette var MINE tanker og MINE problemer knyttet til min overvekt. Svært mange trives med seg selv på tross av at de er overvektige, og det skal selvsagt respekteres. Men for min del var det ikke slik. Jeg reiste meg, og tok tak i helseproblemene mine. Brukte god tid og jobber fortsatt, men jeg nekter å gjemme meg slik igjen.

Se på dette bildet av meg. Se hvordan jeg sitter i sofaen. Jeg forsøker å skjule det jeg tenkte på som digre lår, stor mage og bollekinn som jeg hatet som pesten. Jeg var ikke glad i å bli tatt bilder av, og tanken på å gå på et treningssenter gjorde meg bitteliten – psykisk sett.

La meg fortelle om Hege Vilke. En god kollega av meg i Røde Kors Førstehjelp som ved første øyekast ikke skiller seg ut på noen spesiell måte. Går relativt stille i dørene og putler på med sin jobb som regnskapsansvarlig. Hun har diagnosen MS, men lar seg ikke stoppe av det.

Når vi blir litt bedre kjent med denne damen, viser det seg at det er en dame som liker å utfordre grenser. Hun er paragliderpilot, har motorsykkellappen og trener karate. Men det som er mest impoerende, skal jeg fortelle om nå.

I mars i fjor ble hele kollegialet på jobben samlet for et informasjonsmøte. Vi ble fortalt at Hege dessverre hadde vært i en paragliderulykke, og at hun var hardt skadet og hadde blitt fløyet til Haukeland i helikopter. Uroen steg blant oss kollegaer, men vi valgte å fokusere positivt. Og DET hadde vi grunn til.

I fallet hadde Hege brukket bekkenet på venstre side og båndet som knytter sammen bekkenet foran var revet av. Hun var mørbanket, og med ingen vitner på åstedet tenkte hun at hun  måtte legge seg selv i sideleie. Hun  lå i 6 timer og ventet på at noen skulle dukke opp. En av beboerne i området hadde sett hennes bil stå parkert, og ble uroet da sjåføren ikke kom tilbake. Han ringte etter hjelp, og det ble satt i gang aksjon.

Tapre Hege. Vi ringte og sendte meldinger i dagene som gikk, og i den andre enden fikk vi høre en positiv og optimistisk østlandsstemme som ikke ville ha verken sympati eller ståk rundt dette. Hun var klar. Til å reise seg igjen. Bokstavelig talt.

Ikke mange ukene etter ulykken var Hege tilbake på jobb hos Røde Kors Førstehjelp. Med krykker og glimt i øyet, selvironi og stå på vilje. 17 uker etter denne hendelsen spør Hege meg om jeg kan følge henne opp Stoltzekleiven i Bergen. Jeg var lettere sjokkert og litt satt ut av spill, men ville selvsagt, med den største selvfølge, være hennes støtte på veien opp. Med krykker og fremdeles med smerter satte hun i gang. Humpet seg opp. Kommentarer fra spreke Stoltzere og oppmuntring på veien fikk hun i massevis. Det var en glede å følge henne. Latteren satt løst – men jeg kunne se at dette var en tøff tur. Men Hege gav ikke opp. Og det hadde jeg selvsagt ikke trodd heller.

Det var fantastisk å se henne løfte armene i været på toppen. På litt over en halvtime kom Hege seg opp, på krykker. Snakk om å reise seg igjen. Snakk om å vise verden at det nytter å ikke gi opp! Så utrolig mye vi kan lære av denne sterke kvinnen! På veien ned igjen løste vi verdensproblemer og snakket i ett sett, som kvinner på tur i fjellet pleier å gjøre. Joda, litt smerter hadde hun, men det hun fokuserte aller mest på var, at neste gang skulle hun forsøke å slå tiden sin. Hun var allerede i ferd med, oppe i sitt hode, å tenke på neste tur… Jeg kunne ikke annet enn å bøye meg i støvet.

På ulike områder i livet, trenger vi av og til å oppmuntre oss selv til å fokusere og tenke positivt. Alle kan en gang møte såpass bratte trapper at stegene blir ekstremt tunge å gå – og veien opp blir lang. Jeg har erfart det, og Hege har definitivt erfart det. Men det nytter å ikke gi opp. Vi kan faktisk i de fleste tilfeller velge om vi vil bli værende i bunnen av trappen, eller om vi vil starte å gå. Hva er ditt valg?

Visste du at du kan ta nytte av andres solskinnshistorier for å lage din egen? Visste du at om du sitter med 5 eller 30 kilo i overvekt, så er det veldig nyttig å tenke: «YES; I can do it!»? Jeg og Hege har klart det, på hvert vårt område i livet. Å reise oss igjen. Og det hender at vi også på andre områder må gjøre det. Vi velger å ta trappen. For vi vet hvor fantastisk deilig det er å løfte armene i været etterpå.

Ha en nydelig helg!

Hilsen Charlotte

Innlegget YES! I can do it! dukket først opp på Charlotte Hagen .

Charlotte Hagen

Roede-blogger med fokus på hvordan vi kan flette Roede sammen med familie og fritid. Rett og slett LEVE med Roede. Håper du kan plukke opp noen triks gjennom bloggen min - og kanskje kjenner du deg igjen i mine erfaringer? Ta kontakt med meg om du har noe du ønsker jeg skal skrive om. Jeg lider av skrivekløe:)