Av og til sammenligner jeg, klisjeaktig nok, livet med en vei. En vei som kan være lett å kjøre på, som man av og til nesten flyr over, og som gjør at man enkelt kan komme frem til stoppestedene man ønsker å sette oppe et flagg. «Her har jeg vært, dette klarte jeg».

flag-1486374_1280

Mange stopp på min vei i hvert fall.

Men det finnes også fartsdumper eller hull i veien. Da er det ikke fullt så enkelt å komme seg frem, og man må kave, kjøre rundt eller i verste fall ta en omvei eller velge en alternativ vei.

Jeg skal ikke skrive så mye om stedene vi besøker på vår vei, men ønsker i dette innlegget å hente frem noen klassiske unnskyldninger eller forklaringer som kommer både fra meg og fra mine deltakere, når vi ikke kommer helt frem til «stoppestedet vårt».

kids-1099713__480

Tid – en ganske klassisk unnskyldning, eller forklaring?

  1. Jeg har ikke tid..
  2. Det har skjedd så mye i livet mitt i det siste, jeg er så sliten..
  3. Jeg har spist for lite denne uken..
  4. Det er så mye sosialt som skjer for tiden..
  5. Det er så mange fristelser i butikkene..
  6. De andre tar ikke hensyn..
  7. Jeg er ikke motivert..
  8. Jeg har ikke tenkt å bli en sånn speedy som løper rundt i tights..
  9. Jeg reiser så mye i jobben min..
  10. Jeg føler at jeg har spist sunt, men jeg har ikke hatt ork til å skrive..

presentation-1600942_1280

Godt å ha noe å gjemme seg bak!

Jeg regner med mange av dere som følger bloggen min kjenner dere igjen. Noen ganger er det imidlertid også jeg som bruker disse unnskyldningene eller forklaringene – når det har gått rett vest med ukens mål.

Det høres litt bedre ut når man kan kalle det en forklaring. Når man unnskylder seg, har man på en måte gjort noe galt. Når man forklarer, er det mer legalt.

stairs-1003516_1280

Klassisk kroppsspråk hos meg når jeg skammer meg eller er litt flau for å ikke ha fått til det jeg ville..

En kursdeltaker fortalte meg en historie fra et tidligere kurs hun hadde gått på

«Gunda» hadde hatt en skikkelig «smelle-uke», og fortalte de andre på kurset om hvor vanskelig det hadde vært i uken som var. Kjæresten hadde flere kvelder denne uken sittet ved siden av henne i sofaen og spist digg. Han tok ikke hensyn til at hun ikke skulle spise alt dette. Det ble for vanskelig å motstå, og hun hadde dermed tapt kampen mot godteskålen flere ganger. Det var intet resultat på vekten.

Da «Gunda» var ferdig med å unnskylde seg trodde hun at det skulle komme et hav av sympatierklæringer og støtte, fra både andre kursdeltakere, og fra kurslederen selv. Men i stedet så kurslederen henne litt ironisk inn i øynene, og sa til henne: «Vel jenta mi, det var vel ikke HAN som svelget ned godsakene!»

«Gunda» fikk seg et godt spark i baken, og passet seg vèl fra å bruke unnskyldninger på kurset deretter. Og historien er et prakteksempel til oss alle. Det er bare å stå på.

Et mål i seg selv:)

Å jobbe mot å ikke unnskylde seg, er egentlig et mål i seg selv.

Livet og veien er ikke fri for hindringer og omkjøringer

La oss droppe unnskyldningene og forklaringene, slutte å lete etter hindringer og bomstasjoner og heller erkjenne at det faktisk ikke gikk så bra. Det står det virkelig respekt av, syns jeg:)

Humpetitten humpetatten, fra Charlotte

Innlegget Unnskyldning eller forklaring? dukket først opp på Charlotte Hagen.