Mitt navn er Monica og jeg er gjesteblogger hos Kristine denne sommeren.

Jeg er 45 år, opprinnelig fra Bergen, har tre barn og liker å gjøre ting jeg synes er litt skummelt. Som å gå på kurs hos Grete Roede. Som igjen viste seg å ikke være skummelt i det hele tatt, men bare hyggelig. Det er min intensjon å være ærlig om mine erfaringer, og forhåpentligvis inspirere noen. Jeg liker å se verden med et litt skjevt blikk og humor er det jeg klamrer meg til når livet går litt over styr, og det går over styr titt og ofte.

Jeg gikk mitt første Roede kurs i vinter og gikk ned 4 kg. Jeg var egentlig fornøyd med det, men så kom sommeren i rekord fart (det føltes i hvert fall sånn), og plutselig en dag stod jeg og passet på en varm liten engangsgrill i parken. Jeg sjonglerte pølser til syv andreklassinger, delte ut juice bokser og vannmelon, og lurte på hvor mange pølser jeg selv hadde spist. En, to eller kanskje til og med fem? Jeg lurte også på hvor mange kalorier det er i en potetsalat, om vannmelon skiver er sunnere med eller uten gress og hvor han femåringen, som jeg var rimelig sikker på at jeg hentet i barnehagen, var blitt av.  Jeg kjente at jeg var i ferd med å miste kontroll over energiinntaket og ble veldig glad da jeg kom med på nytt kurs.

Det var på tide å ta tilbake kontrollen over maten. Fremad!

egg

Lillebror og mamma liker egg til lunsj.

En strålende blid Kristine og den røde vektboken hennes møtte meg på første møte. Boken kanskje flere enn meg har splittede følelser for? Vi elsker den når det protokollføres at vi har gått ned i vekt og hater den når vi går opp. Uke 1: 75,7 kg. Ikke så langt unna siste veiing i vinter, så klapp på skulderen til meg selv for å ha klart å holde vekten.

Men hvis noen tror at det er mulig å gå ned i vekt uten å jobbe litt så tar man feil. Det skjønte jeg ved neste veiing uken etter. Hallo 76 kg, hvor kom du fra?

Kristine

Kristine – alltid blid protokollfører.

Hvis noen spør meg hva mine svake sider er pleier jeg å svare at jeg blir så lett distrahert. Det er sant, men det jeg ikke nevner er at jeg ofte åpner kjøleskapet og leter etter noe jeg ikke vet hva er, bare står og ser, løfter litt på fat med middags-rester, skubber litt rundt på syltetøyglass og lurer på hvorfor jeg åpnet døren. Jeg kunne nok sikkert trent litt mer, men det er den uendelige rekken av ”mellom-måltider” som er min utfordring, og den veldig fristende sjokoladeskålen på jobben.

Da jeg etter første uken telte 25 rosa kosemerker,  meldte jeg meg på KK-mila nesten straks etter at Kristine sendt ut en felles mail om påmelding til løping i september. Som alle andre er jeg impulsiv bare jeg får tenkt meg litt om, og det er jo så lenge til.. Hjelp!  Jeg vil absolutt ikke gå opp i vekt mens jeg går på kurs så jeg må ta noen grep. Derfor har jeg har nå tenkt å bli født-på-ny som en super selv-disiplinert person som har full kontroll på alt jeg spiser hele tiden.

momstid

Når momsen skal leveres tyr regnskapsførere til hemmelige våpen. Fare fare!

I uke to har jeg gått pragmatisk til verks og fører inn hver minste stjålne ostepop fra guttenes lørdagsgodteri, skinke-skiver jeg putter i munnen mens jeg lager matpakker og nøtter som ligger i skapet (lå i skapet..kremt..). Jeg vet ikke hvor mange uker, dager eller timer jeg klarer dette, men jeg skal i hvert fall prøve. Det burde heller ikke være så vanskelig å holde seg til grønnsaker når det trengs litt påfyll fordi jeg er veldig glad i grønnsaker generelt og salater spesielt. Jeg får alltid vann i munnen når jeg tenker på de mengder gresk salat jeg har spist på ulike tavernas i Hellas, og den franske salaten med varme poteter og rennende egg jeg spiste på en fortauskafe i Paris – før barna kom og krevde pasta, pølser og ketchup. På siste møte var det noen som anbefalte sunne Roede-vafler som visstnok slår godt an hos små mennesker som er ca åtte år. Perfekt. Jeg følger meny 1. Føler meg: Redd og optimistisk.

Hilsen kursdeltaker, Monica

appelsin

Lillebror anbefaler appelsin i varmen.

Innlegget Tar tilbake matkontrollen på Roede-kurs – gjesteblogger Monica dukket først opp på Kristine Telebond.