Hei! Mitt navn er Anne Sofie Østerhus. Jeg er 38 år gammel og kommer fra Kopervik, i Karmøy kommune. Jeg er godt gift, og har tre barn. Jeg har diabetes type 1 og har levd med sykdommen i 30 år. Her vil jeg fortelle litt om reisen jeg har hatt med Grete Roede.

Først vil jeg skrive litt om mine utfordringer som diabetiker, som kan være relevant for alle med diabetes type 2 også.

Utfordrende sykdom

Disiplin og balanse er ord som følger med denne kroniske sykdommen. Og dette har jeg aldri vært god på. Skal bare smake litt?…Bare litt til gjør vel ikke noe? Jeg var pasienten som skrev falske blodsukkermålinger i ungdomstiden, for å unngå «kjeft» hos legen. Så tåpelig, men så herlig der og da. Jeg var lei mange ganger.

Alle snakket om forebygging av senkomplikasjoner. I alle dager, tenkte jeg, dette kom aldri til å hende meg!!  HbA1c (langtidsblodsukker) har i snitt vært mellom 7.5-9, og holdt seg fint gjennom svangerskap – på grunn av disiplin og tanker for andre enn meg selv. Jeg har alltid hørt at for å forebygge senkomplikasjoner må en holde seg under 8 på HbA1c, og helst på 7.0.

Ved det tredje svangerskap, klarte jeg ikke stabilisere blodsukkeret, på grunn av travelhet tror jeg selv. Da fødte jeg en diger jente, 3 uker før termin, og livet hennes fikk en vanskelig start. HbA1c var da 9. Vi var «buret inne» i 2 uker på sykehuset, det var en berg-o-dalbane, fysisk og psykisk. Det gikk heldigvis bra, men jeg kjente hvor sliten kroppen min også ble. Jenta er i dag 8 år, og frisk som en fisk.

Men hvorfor spiste jeg på meg 15 kilo de neste 8 årene?

Nåleskrekk

Nåleskrekk har vært i et stort problem for meg, og jeg har ikke satt nålen i huden min for bare en sjokolade, noen druer, banan o.l. Insulinpumpe prøvde jeg 2 ganger, men gurimalla for et masete opplegg for en «udisiplinert» dame. Alarmer i hytt og vær, og denne «kleggen» ble sinnssykt innpåsliten i en travel hverdag med 2-3 småbarn.

Irriterende alarmer når unger skulle kjøres til aktiviteter, der alarm for tett slangesett, svakt batteri, lite insulin i pumpen, infiltrater etc lagde psykisk stress i hverdagen og irritasjon. Jeg beundrer de som har insulinpumpe, bare så det er sagt.

Grå stær på grunn av diabetes

Vel, våren 2016 opererte jeg begge øyne for grå stær. Øyelegen sa det var ganske klart at årsaken til dette var uregulert diabetes. Det var ikke vanlig å få grå stær slik det så ut i min unge alder. Dette satte fart i tankene mine, om at kroppen min må få seg et bedre liv og at mann og unger skal ha en frisk mor lenge. Jeg måtte gjøre noe, og det litt kjapt før mer alvorligere komplikasjoner kunne opptre!

Min HbA1c i september 2016 var 8.7. Jeg fikk beskjed om jeg måtte å ta mer insulin til måltidene mine. Jeg økte både basal og måltidsdoser i fortvilelse, og fikk mer og mer sug på mat og søtsaker etter måltidene. Jeg spiste sjokolade i løpet av arbeidsdagen hver dag, fordi jeg «fortjente» det. Ikke vet jeg i dag hva det var, men sjokolade gjorde meg godt syntes jeg, og var sååå ufattelig tilfredsstillende der og da. Det var jo ingen som så meg på mitt eget kontor…

Ekkelt å stå i et prøverom

Så kom julen 2016, og klærne passet naturlig nok ikke lenger. Energien var på bunn, og å stå i et prøverom var ekkelt. Jeg kjøpte vide og gode kjoler, slik at jeg kunne gjemme meg mest mulig. Men følelsen av negativ energi bar preg av speilbildet.

Jeg måtte snu, og begynte å tenke på sunn mat, og jeg begynte å gå turer. I romjulen var jeg på Facebook, og siden til Roede-kursleder Inger Margareth Frøyland-Jensen dukket ofte opp. Jeg hadde hørt at hun var en god kursleder, men med litt strenge kostveiledninger. Hmm… skal? Skal ikke?

Jeg sendte en forespørsel, og fikk kjapt svar. Hun hadde også erfaring med diabetikere fra tidligere – som hadde oppnådd gode resultater. Jeg ofte hatt unnskyldning at det er vanskelig å gå ned i vekt på grunn av diabetesen, og jeg manglet motivasjon til å gjøre store endringer i familiens kosthold. Men Grete Roede, er ikke det bare vanlig sunt kosthold da, med vanlige matvarer? Skal…skal ikke…

Jo det skal jeg!

Da jeg startet på kurs kjente jeg litt ubehag. Hva har jeg gjort? Er jeg på rette plassen? Skal jeg virkelig veie skiven min og middagen min? Nei, det får jeg nå bare se på… Måleband, veiinger, ukjente kursdeltakere, uff så skummelt.

Jeg følte meg ikke helt klar for dette, men jeg hadde jo betalt for dette kurset, så kunne ikke trekke meg. Ektemannen min sa: «Kjør på!! Jeg skal lage middagene hver dag, og du kan trene den timen etter arbeid om du vil. Denne typen mat har jeg alltid hatt lyst å lage, men du er litt kresen Anne Sofie og du slipper meg ikke til i grytene». Uten ham hadde jeg aldri klart dette. Og ungene har heiet på meg underveis, og mener jeg blir en sprek mor.

Trening ble gøy

Jeg gruet meg til hver veiing, men ble stadig overrasket over resultatet. Når det kommer til trening også: I januar/februar 2017 klarte jeg ikke jogge for det var for tungt, så jeg begynte med rask gange istedenfor. Så jogget jeg litt bortover og nedover, før jeg klarte halve oppoverbakker. Det ble enklere og enklere, og jeg kjente konkurranseinstinktet komme. Trening ble gøy!

Etter hvert våget jeg å fortelle venner og kolleger at jeg gikk på kurs, fordi de spurte hvordan jeg klarte å spise så god og sunn lunsj hver dag. Jeg følte dette var mitt prosjekt, og at ikke alle trengte å vite hva jeg holdt på med. Dette skulle jeg klare!

Mange blandet seg med at jeg «måtte stoppe nå», men det bare trigget meg videre. Andre hvisket i øret mitt at jeg var så fin. Takk til alle som har heiet. De som spør meg hvor jeg er blitt av, svarer jeg at «jeg står rett foran deg»!

Vanskelig med sykdommen

De første månedene på kurs var veldig vanskelige med sykdommen min. Følinger 2-3 ganger daglig var slitsomt, og det virket demotiverende å putte i seg kalorier når disse skulle telles gjennom døgnet. Jeg kunne bruke opp kvoten i en føling (pga. panikk/angst), men tenkte i dag er i dag – i morgen en ny dag.

Sakte men sikkert våget jeg å justere ned dosene. Og fra 38 IE langsomvirkende insulin morgen og kveld, til 12-16 IE morgen og kveld forklarer hvor galt kostholdet og doseringene mine har vært tidligere. Måltidsdosene mine med hurtigvirkende insulin er også halvert og vel så det. Jeg reagerer sterkt på insulin igjen og tok et besøk til diabetikersykepleieren min.

Hun har alltid støttet meg 110 %, og ble overrasket over hvor «flink» jeg hadde vært. Hun fortalte at de hadde meldt meg opp i en risikogruppe som det skulle jobbes hardere med for å få ned HbA1c, men jeg ble slettet fra listen igjen. Hun ga meg gode kunnskaper om trening og insulin, og lærte meg opp med et nytt blodsukkerapparat (accu-chec Aviva ekspert).

Jeg samarbeider nå med et utrolig apparat, og diabetikersykepleieren min skal ha mye ros. For en dame, for en motivator! Hun sa en gang for mange år siden: «Anne Sofie! Du skal styre sykdommen din! For hvis sykdommen får styre deg, så taper du eller så har du tapt».

Nå gjør jeg det!!! Jeg har tatt roret, og slik skal det bli resten av livet.

Energien er på topp

6 måneder etter kursstart hos Inger Margareth Frøyland-Jensen viser vekten 25 kilo lettere, og jeg jogger og går tur 3 ganger i uken, og har HbA1c på 7.7. Energien er på topp, og alle klærne i skapet er byttet ut med klær i 2-3 størrelser mindre. Nå er det fult fokus på Hold Vekten-kurs, og jeg gleder meg til hver kurskveld.

Jeg takker Inger Margareth for en fantastisk erfaring og opplevelse. Hun er en positiv, motiverende og utrolig flott dame, som jeg anbefaler alle som sliter med vekten å oppsøke. Jeg har fortsatt en liten vei å gå med å stabilisere meg, men dette skal vi klare sammen.

Målet mitt med HbA1c ned til 7. Jeg er blitt god på å telle kalorier og karbohydrater, og med det vet jeg at jeg kan klare det også med hjelp av min insulinpenn.

Dette er ikke en diett i mine øyne, men en fantastisk flott livsstil jeg kan leve godt med! Vilje og pågangsmot sitter midt mellom ørene, og jeg eier det!