Når du er himla nødt til å være sur!
Etter Roede-kurset mitt i går, ble jeg gående lenge å tenke. Ei av damene, som har vært gjennom en omfattende livsstils-bonanza, oppsummerte reisen sin for oss. Hun applauderte seg selv for at hun ble kalt sur av sønnen.
Bryna mine heiste seg lett undrende. “Hvorfor synes du det er så stas å bli kalt sur av sønnen din?” spurte jeg nysgjerrig.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at det er sjelden at ordet sur frembringer applaus i mitt hjem. Hos oss blir det gjerne brukt som en påstand. Som en konkludering av noe det blotte øye for lengst hadde sett, men som bæreren av surheten enda ikke hadde skjønt. Og hvis noen kaller meg for sur, hva skjer da? Jo da setter virkelig surninga i gang. Og spesielt om vi har gått noen runder først med; “Nei, jo, nehei, joho, neheheheheiiii!! JO DET ER DU!” Greit. Nå blei jeg sur nå.
#gallery-1 {
margin: auto;
}
#gallery-1 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 50%;
}
#gallery-1 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-1 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Sur?
Blid, men sur sett i andres øyne?
Men iallefall, kursdeltakeren min var ør av lykke over dette stempelet. Hun forklarte at hun i hele sitt voksne liv hadde pleaset familien, latt mann og barn komme først og vært mater familias. Dama hadde nesten utvisket seg selv på bekostning av de andres behov.
Kursdeltakeren min drev service 24/7. I kjølevannet av denne uendelige runddansen av å være der for andre merket hun at hun ikke klarte å ta nok vare på seg selv. Hun smilte mer og mer med jekslene.
Tiden hennes strakk ikke til trening, nok søvn og jevnt påfyll av mat.
Ville bli sunnere
Til meg kom hun fordi hun ville ned i vekt og for å bli sunnere. Med det begynte også en livsstilsendring. Og i takt med med denne livsstilsendringen, steg selvrespekten. OG selvtilliten. OG selvfølelsen. Hun hadde begynt å ta tak. Nå krevde hun plass til trening og til at alle skulle hjelpe til mer hjemme. Hun følte seg ferdig med å smile fra øre til øre, late som alt var bra og å ”fullamme”, som hun sa, omgivelsene rundt seg.
“Jeg er faktisk sur flere ganger om dagen, og det er helt FANTASTISK!”
Hun la ut om hvor vanskelig det var for henne å være nettopp det. Jo mer hun fortalte, jo høyere lo vi. Av historiene, av humøret og den smittende gleden hun la i det å få være sånn skikkelig dritt-sur.
Det er sjeldent at jeg tenker at sur er gøy! Eller at det er ordentlig nødvendig. For henne var det livsviktig. Det ga masse energi til endring. Til å stå opp for den hun er. Og det er det tonnevis med god mental helse i!
Hun ville fremover også hevde sin rett til å bli lyttet til. Hele humørskalaen skulle i sving, ikke bare den gode delen av den. Det oppfattet de andre i familien som surt. Mens hun oppfattet det som et kompliment. For en forvandling! Det var sterkt å høre hennes resonnement. Og det var stort å se denne flotte kvinnen vokse frem til et helt “jeg”.
For Roede-kurs handler om så mye mer enn å få has på energiinntak og aktivitetsavtaler. Mange legger en identitet bak seg og finner en ny.
De går bort fra noe som ikke var bra for dem til å bli kjent med en ny utgave av seg selv. De tør gå inn i en endring og stå der. Til å kjenne etter hva som er sant og riktig. Og det – er det ikke alltid omgivelsene gir stående applaus for.
Dette ser jeg hver uke på kurs; på hva det vil si å stå i den endringen. I de fleste tilfeller så kommer jo omgivelsene løpende etter med støtte og go´ord. De må bare venne seg litt til alt dette nye først.
Så da vil jeg så absolutt oppfordre noen til å være mer sure, mens andre med fordel ikke trenger være det, sånn kjapt oppsummert!
Roede-kursleder og skuespiller,
Maiken Adele Ostermann
Maiken Ostermann er skuespiller og kursleder i Grete Roede. Siden 2009 har hun jobbet med folk i endring som ønsker et lettere og sunnere liv. Høsten 2014 vant hun “Årets kurslederpris” i Grete Roede.
