Jeg regner med det er flere enn meg som kan være flink å trykke seg selv ned av og til. Vi ser gjerne på andre, og hva de lykkes med. Hvor flinke de er, hvor vakre de er, hvor slanke og veltrente de er, og hvor utrolig populære de er. Selv sitter vi igjen og føler oss som små biller med følehornene ute, de stikker ut for å samle inn jantelovens signaler og ens eget selvbilde sitt fastgrodde mønster:

“Jeg kan ikke noe.”  “Jeg er ikke god nok!”  “Dette kommer jeg aldri til å klare… ” “Jeg duger ikke!”

Jeg har møtt mange som jeg kjenner meg igjen i. Som kommer inn i kurslokalet med senket blikk og tanker om seg selv som styres ut fra en følelse av at de har misslykkes. De har fått mange kilo på kroppen, eller det har grodd seg fast uvaner som er vanskelige å hanskes med alene. De har mistet taket. De ligger nede.

Se på dette bildet av meg. Se hvordan jeg sitter i sofaen. Jeg forsøker å skjule det jeg tenkte på som digre lår, stor mage og bollekinn som jeg hatet som pesten. Jeg var ikke glad i å bli tatt bilder av, og tanken på å gå på et treningssenter  gjorde meg bitteliten – psykisk sett.

Men her ville jeg ikke være. Jeg var ikke 30 en gang. Jeg måtte kjøpe “mammabukser” på H & M, og jeg var ofte en tur innom Kappahl for å finne T-skjorter som var store nok. Jeg pyntet meg sjelden, da jeg ikke følte meg noe fin uansett. Dette var MINE tanker og MINE problemer knyttet til min overvekt. Svært mange trives med seg selv på tross av at de er overvektige, og det skal selvsagt respekteres. Men for min del var det ikke slik. Jeg reiste meg, og tok tak i helseproblemene mine. Brukte god tid og jobber fortsatt, men jeg nekter å gjemme meg slik igjen.

La meg fortelle om Hege Vilke. En god kollega av meg i Røde Kors Førstehjelp som ved første øyekast ikke skiller seg ut på noen spesiell måte. Går relativt stille i dørene og putler på med sin jobb som regnskapsansvarlig. Hun har diagnosen MS, men lar seg ikke stoppe av det.

Når vi blir litt bedre kjent med denne damen, viser det seg at det er en dame som liker å utfordre grenser. Hun er paragliderpilot, har motorsykkellappen og trener karate. Men det som er mest impoerende, skal jeg fortelle om nå.

11742646_10153451171715406_1322279070654722448_n

Det ER lettere sammen!

I mars i fjor ble hele kollegialet på jobben samlet for et informasjonsmøte. Vi ble fortalt at Hege dessverre hadde vært i en paragliderulykke, og at hun var hardt skadet og hadde blitt fløyet til Haukeland i helikopter. Uroen steg blant oss kollegaer, men vi valgte å fokusere positivt. Og DET hadde vi grunn til.

I fallet hadde Hege brukket bekkenet på venstre side og båndet som knytter sammen bekkenet foran var revet av. Hun var mørbanket, og med ingen vitner på åstedet tenkte hun at hun  måtte legge seg selv i sideleie. Hun  lå i 6 timer og ventet på at noen skulle dukke opp. En av beboerne i området hadde sett hennes bil stå parkert, og ble uroet da sjåføren ikke kom tilbake. Han ringte etter hjelp, og det ble satt i gang aksjon.

11745443_10153451171795406_7941908967861459961_n

Om ikke Stoltzekleiven er tøff nok for friske folk, så viser Hege at man ikke trenger å gi opp!

Tapre Hege. Vi ringte og sendte meldinger i dagene som gikk, og i den andre enden fikk vi høre en positiv og optimistisk østlandsstemme som ikke ville ha verken sympati eller ståk rundt dette. Hun var klar. Til å reise seg igjen. Bokstavelig talt.

Ikke mange ukene etter ulykken var Hege tilbake på jobb hos Røde Kors Førstehjelp. Med krykker og glimt i øyet, selvironi og stå på vilje. 17 uker etter denne hendelsen spør Hege meg om jeg kan