I helgen som var hadde vi som jobber i Grete Roede en samling på Holmenkollen Park Hotell i Oslo. Det vet kanskje noen av dere allerede, da det har vært postet mange bilder i sosiale medier fra opplevelsene gjennom de fantastiske dagene. Det var en helg spekket med gode opplevelser, trening, konsert, latter og heiarop, kjoler og løsnegler.

Jeg har jobbet hardt denne sommeren, for å gjøre de riktige valgene, og holde meg unna de verste feriefellene. Telttur og en uke i New York. Mange av dere som følger meg har sett bilder og kommentarer, og jeg var ganske trygg på at jeg hadde klart å naile sommeren fint. De av dere som har gått eller går på kurs hos meg vet også at prosessen med å holde vekten gjennom sommeren, krever like mye fokus for meg som for dere. Trening, kosthold, søvn og motivasjon (blant annet) – hånd i hånd.

Fra frokosten på Storefjell. Deilige jordbær i stedet for dessert!

Jeg pleier å veie meg en gang i uken for å holde kontroll på vekten min.  Vanligvis gjør jeg dette samme kveld jeg har kurs. Jeg er svært opptatt av å formidle at det ikke kun er tallet på vekten som betyr noe, men jeg må jo innrømme at det er lett å henge seg oppi det. God helse er mye mer enn det å ha et tall som sier at min BMI er innenfor.

Siden jeg ikke hadde hatt mulighet til å veie meg før kongressen, tenkte jeg at jeg skulle ta min ukentlige veiing der. Jeg hadde vært to uker på farten, og jeg var derfor både spent og litt nervøs.

Kvelden før jeg veide meg, var det Roede-fest på hotellet. Jeg var der sammen med min tidligere kursdeltaker Britt Kari, og vi skulle kose oss med deilig middag og selvsagt litt sprudlerier. Vi ble noe “fin på vin ” i løpet av kvelden, og da er det jo mange som vet at det er fort gjort å ta bittelitt mer enn det kosemerkene tillater. Vi hadde en kanonherlig kveld, og krøp til sengs sånn i totiden på natten. Full av gode opplevelser, og massevis av latter.

Britt Kari og meg. Fin på vin, men ikke si det til noen!

Dagen derpå startet med en deilig hotellfrokost og litt trening. Vanligvis når jeg skal veie meg, er jeg vel ganske lik alle andre. Jeg passer godt på å ikke drikke så mye før jeg skal oppå vekten, og jeg må i hvert fall ikke spise meg stappmett – da kan det jo slå HELT feil vei. Jeg tok høyde for dette, når jeg skulle røpe for meg selv hvordan sommeren hadde gått, og jeg må jo si at jeg rett og slett var lett pessimistisk.

I området der vekten sto, møtte jeg min regionsleder. Henne snakker jeg ofte med om hvordan jeg har det i kurslederrollen, men også med meg selv og mine egen trivselsvekt. En god klem fikk jeg av henne, men jeg satte i gang skravlemaskineriet mitt før klemmen var ferdig, tror jeg. Bla, bla, bla….. Om Chrons, som jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg har, og om hvordan jeg har måttet spise for å unngå betennelse denne sommeren. At jeg ikke hadde kunnet trene så mye. At jeg nå kvidde meg til å veie meg, fordi det sikkert var gått helt feil vei.

Alle unnskyldninger jeg kunne komme på, dalte ned i vokabularet mitt.

Men på vekten skulle jeg – det hadde jeg bestemt meg for. Hadde det vært filmmusikk til denne seansen, hadde “Dovregubbens hall” spilt på full guffe i bakgrunnen – imens jeg tok mot til meg og tråkket oppå.

Dommen skulle falle..

Og tallet? Det var helt fint. All den energien jeg hadde brukt på å kvie meg. På å fortelle til alle på min vei at jeg kviet meg slik. På å tenke elefanttanker og lage et stort nummer ut av ingenting. Dramadronningen Charlotte, Oscar-utdelingen next.

Erfaringen ser jeg uansett på som god. For i jobben min som kursleder, må jeg aldri glemme at det å gå på vekten kan føles slik. Det er lett å si “Kom igjen, det går sikkert så bra!” til mine deltakere. Vekt øyeblikket er ikke bare en del av jobben. Det er for mange deltakere, det viktigste øyeblikket i løpet av hele uken.

Jeg tar med meg denne opplevelsen som en av de viktigste forberedelsen når jeg skal møte mine kursdeltakere igjen etter sommerferien neste uke. Er du også en som går og kjenner på at du kvier deg til å gå på vekten, så husk at vi som skal veie dere har kjent det på kroppen selv. Det betyr ikke at vi vet akkurat hvordan DU har det, men vi vet i hvert fall at det kan være ganske så utfordrende å forberede seg mentalt.

Og vi vet at god helse er så uendelig mye mer enn et tall på en vekt. Men vi må nok ta oss i å gå litt tilbake i deltakerrollen, følelsesmessig innimellom. Det er vel kanskje det som gjør Roede-metoden ekstra troverdig?

Under fasaden, ikke alltid ting er som man tror!

Jeg er glad det finnes løsnegler! Det ble gnagd av noen negler imens jeg reflekterte over hvordan det hadde gått med meg i ferien dagene før jeg skulle reise til Oslo, og det var fint å kunne lime på noen rosa, lekre og lange negler når jeg skulle feire Britt Kari den første kvelden. Det falt imidlertid kjapt av (med eller uten min hjelp) i løpet av kvelden. Det kan dere jo se på selfien vi tok foran speilet.

Så da jeg gikk på vekten fredag formiddag, var det 100 % Charlotte, med sine kortbitte negler og hysteriske tanker, som lettet kunne gå opp til lunsj igjen og drikke mye vann samt spise seg god og mett. Så fortsette helgen uten å ofre tankene på vekten noe mer energi. Og elefantfølelsen – den forsvant.

Den der toppetasjen, altså – den kan spille så enormt inn i livet vårt. Og noen ganger så unødvendig. I stedet for å sitte i et hjørne og snakke dype samtaler om vekten med en annen kursleder lørdagskvelden, fant jeg meg selv i å danse hip hop (sammen med en som faktisk kunne det)  midt på dansegulvet i stedet. Blant annet… #blinkesmilefjes

Litt lettere på tå hilsen fra Charlotte

Les hele artikkelen på bloggen.