Som Roede-blogger, pleier jeg å holde fokuset i innleggene mine på det som har med Roede-metoden å gjøre. Om maten,  om gleder, utfordringer, følelser, topper og bunner – for å nevne noe. Av og til faller det også andre tanker ned i et ellers så overaktivt hode som mitt, og det blir et slikt innlegg jeg vil dele med dere denne lørdagen.

Enkelt og greit!

Men det er jo ikke slik at temaet i dag motstrider mot Roede-metoden heller. En av våre viktigste verdier, er nettopp å være et godt medmenneske for både våre Roede-kolleger, og for de vi møter som deltakere på våre kurs. Så kanskje er jeg noenlunde “innafor” likevel?

Har du hørt om Kardemommeloven? Jeg regner med at de fleste har nynnet til denne låten fra boken «Folk og Røvere i Kardemommeby», men jeg må likevel, i tilfelle noen nå klør seg godt i hodet, skive teksten ned:

«Politimester Bastians vise»

Tekst og musikk: Thorbjørn Egner 

Jeg er politimester Bastian og er en vennlig mann,
for det syns jeg man skal være hvis man kan.
Og jeg går omkring og passer på at alle har det bra,
for det synes jeg at alle skulle ha.

Jeg har laget en Kardemomme-lov, som er for byen vår.
Og i denne Kardemomme-loven står:
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill,
og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Enkelt og greit!

Jeg forsøker så godt jeg bare kan, å leve etter denne loven. Jeg er, som tidligere nevnt, stor tilhenger av “karma-tankegangen”, om at det man sender ut i verden kommer rett tilbake i fanget. “Right back at ya”, som jeg skrev om i et tidligere innlegg. Jeg har likevel møtt meg selv i døren noen ganger, og forsøker da å ta meg sammen og gjøre det bedre neste gang.

For ikke så lenge siden kontaktet en tidligere studievenninne meg, og konfronterte meg med noe jeg hadde sagt til henne. Det jeg hadde sagt, var noe jeg kanskje heller burde holdt for meg selv i stedet for å dele med henne. “Charlotte, kan jeg stole på at det jeg sier til deg, ikke kommer ut?”, spurte hun.

Jeg kjente at jeg skammet meg fryktelig, men jeg la meg flat og takket for tilbakemeldingen, da dette ga meg et skikkelig spark i baken og mulighet til å bli en bedre person. For det var jo sant det hun sa. Jeg hadde nok delt litt for mye. Jeg lærte leksen min, og måtte innrømme for meg selv at jeg ikke bare hadde “vært grei og snill”, i denne sammenheng.

I andre private sammenhenger, har jeg noen ganger undret meg over mennesker som oppnår en slags tilfredsstillelse av at andre får det vondt, eller som velger å bruke sarkasme for å håne. Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan det å trykke andre mennesker ned, for selv å vokse, på noen som helst måte kan være til glede?

Sarkasme.. fører sjelden til noe positivt.

Selv har jeg, på min egen lille måte, forsøkt å lære meg hvordan jeg skal håndtere slikt. Jeg velger, i de aller fleste tilfeller, å gi beskjed til personen jeg føler har tråkket på meg – for deretter å gå videre med hevet hode. Be om unnskyldning om jeg har såret noen, eller vært ufin. Be om en forklaring, om det er noe jeg selv har påført andre, hvis jeg ikke forst&ari