Det har vært siste kurskveld på mine kurs denne uken. Kursdeltakerne har gått gjennom sin egen prosess, og sagt noen ord om hvordan de har opplevd kurset.

Jeg husker at jeg selv følte både en glede og en redsel når jeg skulle slutte på kurs. Jeg måtte nå klare meg uten å veie meg, eller møte kurslederen min som pleide å holde meg i ørene, trøste meg eller skryte meg opp i skyene. Det føltes godt samtidig som det føltes litt farlig, for jeg visste at jeg ville være svakere alene og uten “flokken min”.

Å forlate flokken, skrekk og gru – eller HURRAAAA?

Se for deg en liten tass som nettopp har begynt å gå. Den tunge bleien henger som en irriterende og tung bylt bakpå den lille stumpen, imens to små og fyldige ben tar ustø og bredbente skritt frem mot målet sitt. Kanskje faller han noen ganger på veien, og gråter litt. Muligens trenger han mamma eller pappas hånd som hjelper ham opp på beina igjen, og som sier “Dette klarer du!” med heiarop og jubel – når han loffer de siste skrittene frem mot to armer og en klem.

To føtter, ute og stabber på egenhånd.

Jeg skal ikke sammenligne mine deltakere med en slik liten kar. Men kanskje kan jeg sammenligne meg selv med en? Og kanskje er det noen andre der ute også, som kjenner at de lett kan føle seg som en slik liten tass?

Ustø gange blir til lette skritt. Vi lærer oss etterhvert å løpe, klatre, holde balansen, gå i ulike terreng, slå hjul og noen klarer til og med araber-flikk flakk. Så dyktig ble aldri jeg, men jeg klarer meg fint likevel.

Tidligere, når jeg har forlatt kurslokalet for å stå på egne bein, så har jeg kjent meg bredbent i gangen og ustø på beina. Bleien har gjerne hengt tung bak på stumpen min, som et symbol på sjokoladen, som er min byrde, og som jeg hele tiden fortsatt jobber for å klare meg uten. Det har ikke lenger vært noen der, til å ta imot meg og juble for meg når jeg har mestret  nye “teknikker”. Ingen som har smilt og klappet når jeg har klart det “umulige”, eller som har hjulpet meg å komme løs igjen når jeg har møtt veggen.

Bestå ha noen “å møte veggen sammen med”,  men også lurt å kunne håndtere det alene av og til!

Jeg anbefaler alltid mine deltakere å gå på kurs helt til de føler seg stø på beina. Hører de seg selv tenke  ENDELIG! Nå er jeg ferdig på Roede-kurset!” , og kjenner at gamle uvaner sniker seg på plass igjen nesten dagen etter at de har nådd målet sitt, så oppfordrer jeg de til å la røde sirene-lys blinke for harde livet. Dersom den første turen på kafe`ender opp som en kalorifest, skal også dette være et tegn på at man ikke er helt klar. Og begynner de å tenke  at “nå skal jeg ikke veie meg likevel” – så er det virkelig fare på ferde. I hvert fall dersom de ønsker å holde vekten..

Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening

Man kan sjelden løpe en hel-maraton uten å trene først. Kanskje kan Roede-livet på en måte da sammenlignes litt med fjellvettregelen? I mitt tilfelle kan jeg lett signere  på at man trenger trening og veiledning lenge før man er klar til å gå på egne bein.. en som kan hjelpe meg litt på plass igjen når jeg blir “stabbete i gangen”.

Det tar tid å etablere nye vaner. Kanskje tar det for noen opp til flere år. Og det er helt i orden.

Vektreduksjon og stabil vekt, av Kari Helene Bugge

“Våre kostholds-prinsipper gjør det enklere å holde vekten over tid. Selv om man kan spise mer når man skal holde vekten enn når man skal ned i vekt, er det ikke anbefalt å gå tilbake til ditt gamle kosthold. Vår erfaring er at de som lykkes med å gjøre varige endringer, er de som også lykkes med et varig vekttap.”

Jeg anbefaler derfor å delta på kurs helt til du har har gjort livsstils-endringen til en del av livet ditt. Lenge nok til å kjenne at prosessen er din egen – og at veiingen hos kurslederen din ikke er noe du må ha for å klare deg videre. Delta gjerne på et Hold Vekten kurs – så fjerner du deg fra kurslederen din sakte men sikkert. Og kjenner du at du trenger kurslederen din en gang i måneden.. så kan du delta på Hold Vekten så lenge du måtte ønske.

Et Roede-kurs er ikke et Roede-kurs! Et Roede-kurs er hjelp til å gjøre endringer i livsstilen som er ment å vare for alltid. Det er derfor lurt å delta på kurs helt til du er “stø i gangen”. Lære å reise deg når du tryner – eller hvordan man håndterer en skikkelig irriterende bleierumpe. Slik har det i hvert fall vært for meg. Og det er det også tidvis fortsatt..

Hilsen Charlotte

 

Les hele artikkelen på bloggen.