Et skritt av gangen..

Det er ikke lenge siden. Jeg lå bakerst i salen og forsøkte å gjøre meg usynlig mellom veltrente og ivrige medsøstre og brødre. Fulgte nøye med på instruktøren, som talte ned fra 10 i mikrofonen og ba oss om å telle med. Jeg hadde mer enn nok med å klare og puste riktig. Push ups /armhevinger – SOM jeg hatet det! Hvorfor i alle dager skulle jeg trene denne uutholdelige øvelsen?  Og hva i alle verden var det de andre gikk på av lumske greier, som så ut til å trives med å ta denne øvelsen? Lesgjerne min kollega og Roede-blogger Kristine sitt innlegg om styrketrening her Armhevinger? GIVE ME A BREAK! Året var 2012. Jeg hadde nådd min trivselsvekt og hadde fått den store æren av å bli kursleder for Grete Roede, og skulle også etter hvert ta steget videre for å bli «Roede Aktiv» kursleder. For å kunne bli dette, måtte jeg også vise at jeg klarte å ta push ups. For å kunne veilede andre – og selv kjenne på kroppen hvordan den skulle utføres. Ja,ja.. det var vel bare å sette i gang å øve. Start gjerne ved hjelp av en step eller på et trappetrinn. Gå så videre til gulvet. Forsøk å få det til slik at baken stikker minst mulig opp – og stram kjernemuskulaturen. Og du – husk å puste:) Det var ingen problem å ta push ups med knærne i gulvet. Det var, som nevnt, ikke favoritten, men jeg hadde da gjort det. Jeg hadde snakket ned meg selv såpass mye, at strake armhevinger kunne jeg vel bare kunne drømme om – slik en dundre som jeg hadde bestemt meg for at jeg var. Likevel bestemte jeg meg for å forsøke. Forsøke å klare det som jeg da så på som omtrent uutholdelig. Tunge meg. Det satt SÅ fast i hodet! Jeg måtte ta en alvorsprat med meg selv. Gjøre meg ferdig med tanken om at jeg ikke kunne få det til. Jeg som hadde klart å gå så mye ned i vekt.. som hadde gått fra pust og pes til hurra-hei-og-hopp. Hvorfor skulle jeg ikke klare dette også? Så jeg satte i gang. Og har du hørt en tungpustet hval på tegnefilm noengang, så var det omtrent de samme lydene som kom fra meg første gangene jeg forsøkte. Men jeg merket kjapt progresjon og SÅ ble jeg faktisk litt giret. Jeg satte meg nye mål. Jeg skulle klare 5. Jeg skulle klare 10 Jeg skulle klare 30! Og PLUTSELIG var det ikke nødvendig for meg å føle at jeg måtte gjemme meg bakerst i kroken lenger. Nå turte jeg faktisk å stå foran! ..også her kan du starte på en litt lettere måte om du ønsker. Så er det bare å hoppe i det! Ned på gulvet med deg:) Det er her Hege og Randi på jobben min kommer inn. Og mange andre også, for så vidt. For denne historien har jeg delt med mange for å motivere til å forsøke. På jobben, Røde Kors Førstehjelp, pleier jeg å samle en gjeng for å ta nettopp push ups – et par ganger om dagen. Vi er en gjeng på ca 10 stk. fra Røde Kors Førstehjelp og Røde Kors Hordaland som har litt gym – to ganger hver dag:) Det er sunt for både kropp og sjel, og ikke minst en sosial og samlende aktivitet. Noen er veldig ivrige, andre har følt det på samme måte som meg. “Dette klarer jeg aldri”.. “Det ligger ikke for meg..” MEN de siste ukene har den ene etter den andre pustet som hvaler – og motivasjonen har glødet i øynene etterhvert som den ene strake “pushupen” har avløst den andre. Klapp på skulderen og high five. Vi kommer til å se ut som en gjeng bodybuildere alle sammen snart. DET er i hvert fall en bedre følelse og tanke, enn det å tenke seg selv ned. Randi og Hege fra Røde Kors. Fra 0 pushups til 10 strake på et par måneder. Imponerende:) Det går faktisk an å begynne å like armhevinger. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det (eller skrive det, som i denne settingen), men det er faktisk en herlig erfaring. Og definitivt også en godfølelse å se damene på kontoret stråle av mestringsfølelse. Det er lettere å bli sprekere sammen! Igjen: man blir god på det man øver på. Tør du ta utfordringen? Fem strake innen nyttår? Hilsen Charlotte

Les hele artikkelen på bloggen.

Powered by Labrador CMS