Mange av oss lever i en hektisk hverdag. Selv har jeg sust forbi hente- og bringetiden med noen år, og har tenåringer som stort sett klarer seg selv. Jeg treffer mange, på mine kurs og i vennegjengen, som fortsatt har en hverdags-logistikk som jeg nesten blir svimmel av å høre om. Jeg sender medfølende blikk, og takker høyere makter for at jeg selv har lagt bak meg denne tiden.

Mine gutter er blitt store, heldigvis!

Det betyr likevel ikke at jeg IKKE har nok å gjøre. Jeg har to jobber, det er fortsatt dugnader, fotballkamper, ishockeykamper, middagslaging, en vaskemaskin som går i ett kjør, støv i krokene og en bil som skulle vært polert og ryddet – for lengst.

Dugnader og fritidssysler, mangler heller ikke jeg!

“Tid til å puste”. En venninne av meg himlet lett med øynene når jeg sa til henne her før jul, at jeg trengte å puste. Jeg var sliten, lett nedfor og kunne bare begynne å gråte uten noen som helst grunn. Legen ba meg ta det litt med ro, og jeg gjorde som han sa.

Venninnen min, som forøvrig er verdens herligste, var så “fed up” av å høre om alle som trengte å puste. Jeg så litt strengt på henne, og understreket at her er alle mennesker forskjellige – og har ulikt utgangspunkt. Vi ble enige om at vi var litt uenige, og fortsatte praten som om ingenting hadde hendt. Med gode venner kan man være uenige, heldigvis.

På ett av kursene mine i forrige uke, kom det en dame bort til meg etter at vi var ferdige med å trene. For meg som kursleder, er det svært mye å tenke på disse ettermiddagene og kveldene som jeg har kursene mine.

På plass i Gimlehallen og klar for kurs.. etter en veldig hektisk ettermiddag!

Før jeg i det hele tatt kommer inn døren i lokalet, skal jeg ha laget middag til mine barn, husket å ta med meg frukt og relevant stoff til ukens tema, kledd meg om, laget til lokalet og være klar til å møte 30 deltakere med et smil og massevis av energi. Huske navn, og se personene bak. Følge opp og veilede. Heldigvis er dette ikke noe problem, da jeg har mer enn nok av energi, og elsker å være kursleder.

Prøver å alltid være godt forberedt!

Tilbake til damen. Jeg pleier å avslutte aktivkursene mine med at vi trekker inn pusten, og blåser ut igjen. Dette er ganske klassisk på de aller fleste treninger på sentre rundt forbi, og har blitt et slags avslutnings-ritual også for meg. Jeg har pleid å si at vi skal puste inn ny og frisk energi – og puste ut den gamle og “oppbrukte”.

Det føles nesten som en renselse, og gir oss godfølelsen etter en ganske hard treningsøkt. Så kommer altså denne deltakeren min bort til meg og sier:

“Du Charlotte.. jeg har gått litt på yoga. Der pleier instruktøren å gjøre det samme, men hun sier: Pust inn det du vil ha mer av, pust ut det du vil kvitte deg med. Kanskje du skal si det også? Det er så deilig når hun sier det!”  Jeg så på henne, og var takknemlig. For et tips! Så lite som skal til!

Jeg gikk hjem denne kvelden, etter en relativt lang arbeidsdag, og landet i sofaen nydusjet ca. kl. 21:30. Jeg er ikke en klassisk “yogadame”, men denne kvelden satte jeg meg i sofaen med beina i yogakryss imens tenåringen spilte hockeykamp på Playstation i stua. Tok et skikkelig magadrag, og pustet inn det jeg ønsket mer av… og ut det jeg vill