“Å være to”.. det høres ut som en litt klissete klisjê. Man ser kanskje for seg et kjærestepar som spiser en god middag, eller som går hånd i hånd på en romantisk tur. Det kan selvsagt være det, men ikke akkurat i denne sammenhengen.

Vi er født som sosiale vesener, vi mennesker. Allerede fra fødselen av er vi sterkt avhengige av stimulans – fysisk og psykisk kontakt. Dersom vi ikke får nok kontakt og kjærlighet kan vi bli alvorlig syke, og i verste fall dø. (Kilde: Babyverden)

Vi er født som sosiale vesen, og er avhengig av berøring / “være to”, fra fødselen av.

Når vi så får noen år på baken, blir det mer og mer viktig å ha en venn, og vi starter med  bygge relasjoner. “Vennskap er sosial kapital, og gjør barnet bedre rustet til å takle utfordringer i livet”, sier pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvund til Familieverden.no.

Den som ikke har en god venn, kan finne på å lage seg en “liksomvenn” – slik som Sjybert ble enkelte ganger, for Albert Aaberg. Han hadde alltid en å leke med, være med, snakke med – som bare han kunne se.

En å tegne med, gjøre lekser med og dele hemmeligheter med:)

Vi blir tenåringer. I denne perioden er det svært viktig å være en del av en gruppe. Å ha en å ligne på, og å føle tilhørighet med. Jeg husker at jeg selv slet litt i denne perioden, med å finne ut hvilken fot jeg skulle stå på. Ble dradd litt i ulike retninger, og det var ikke den letteste perioden jeg har hatt i livet mitt, for å si det slik. Venner var svært viktig, og vi overnattet mye hjemme hos hverandre – for å være mest mulig sammen. To måtte vi minst være!

Gjengen på skoleplassen. Her var det ikke noe moro å bli holdt utenfor..

Som voksen, kjenner jeg også på behovet for å høre til noen. Det er godt å ha noen i ulike settinger som man kan ty til, eller selv være der for – når behovet oppstår. En å dele livet med, å sovne med og å våkne opp sammen med. En å lage middag til eller sammen med, en å overraske, og en som applauderer meg når jeg trenger den ekstra lille anerkjennelsen. En å dele mine innerste tanker med – og som ikke sladrer til noen når jeg har gått på en gedigen sjokoladesmell. Blant annet.

Jeg tror ikke jeg er spesielt uvanlig. De aller fleste av oss liker å ha en å høre sammen med. Det er lettere å være to. Det er lettere sammen!

Tiiiiiidlig en morgen for noen dager siden, fikk jeg en melding på Facebook, fra Marit på treningssenteret SPENST Nesttun, der jeg har Roede-kurs. “Har du planer, eller vil du oppleve Bruviksnipa?” Klokken var så vidt passert åtte, og jeg hadde egentlig tenkt i litt andre baner denne dagen. Men, ca. 10 minutter senere satt jeg likevel i bilen, kledd i ull og turk