Er du flink å lure deg selv? Innimellom er jeg det. Denne historien er fra langt tilbake i tid, men jeg pleier å trekke den frem for å belyse et tema mange må jobbe mye med når de skal gjøre endringer i livet sitt. En ting er å la være å grave seg ned i godteskålen når man er sammen med andre som vet at du er på kurs. En annen ting er hva du gjør når du er alene, og ingen ser deg.
Jeg var 19 år. I min oppvekst hadde jeg kjent mye på utfordringer knyttet til det å være større enn de andre, og hadde lagt bak meg utallige trimturer over Måløybroen, godtestopp – avtaler og hadde kjent på hvordan det var å gå ned 10 kilo i vekt – for så å kjenne de krype på igjen. Og mye av grunnen til at de kom på igjen… var at jeg var en mester i å lure meg selv.
Min daværende samboer jobbet litt på kveldstid, og jeg hadde fast jobb på dagtid. Det hendte dermed at jeg hadde noen timer forann TV`en å slå i hel på ettermiddagen og utover kvelden. Og denne dagen hadde jeg noe liggende øverst i skapet, lett gjemt og trøkket bak melposer og annet som hører hjemme i kjøkkenskapet. Ute av øye…. men definitivt ikke ute av sinn.
Helt oppe i øverste hylle, bak i kroken. Ute av øye…. men ikke ute av sinn…
Bare en… Jeg gikk for å hente den ultimate favoritten. Pakket Twistposen godt igjen, og la den godt tilbake i skapet. Gjemte den enda litt bedre. Så skulle jeg være sikker på at jeg ikke kom på å hente flere.
Mmm.. det smakte så godt. Bare en til! Bort til skapet. Kunne fortsatt finne posen, til tross for iherdig forsøk på å gjemme den. Skammet meg litt, men kjørte på. Tok med et par tre stykker, slik at jeg skulle slippe å grave frem posen igjen på en stund.
En fire – fem turer til hadde jeg nok. Men kunne jo ikke spise opp alt, da ville vel samboeren bli litt smågretten etter en lang dag på jobben.
Han kom omsider hjem fra jobb, spiste middag og la seg på sofaen for å slappe av. TV-øynene mine begynte å bli slitne etter en lang ettermiddag med serier, og jeg spurte om ikke han kunne sende meg brillene mine som lå i brilleetuiet. Klart han kunne. Og i det han åpnet etuiet, veltet det ut x-antall twistpapir, som jeg hadde gjemt unna for å skjule mine svakheter. UPS! Tatt på fersken.. rød i toppen… og jeg følte meg som en liten unge, som hadde blitt fersket i å putte smågodt i lommen uten å betale for det på butikken…
Busted…..
Når jeg ser tilbake på denne episoden i dag, ler jeg inderlig godt. Jeg har brukt denne historien mange ganger på mine kurs, for å illustrere hvor lett det er å lure seg selv. Og veldig mange kjenner seg igjen og ler med. Vi er bare mennesker.
Jeg kan fortsatt finne på å lure meg selv innimellom. Det tror jeg de fleste av oss gjør.Og i en prosess der man ønsker å gå ned i vekt, er dette en av “uvanene” vi gjerne må ta tak i og bli klar over. Av og til hender det at jeg spør rett ut; Har du lurt deg selv denne uken? Og ofte kommer det frem noen historier i samtalerunde da. Som oftest med mye selvironi og latter. Det er så godt å vite at noen andre er like svake som oss innimellom:)
Det er viktig å eie sin prosess. Vi kan nok bli flinkere alle mann, til å reflektere over hvem det er vi vil endre livsstil for. Er det for noen andre eller er det for oss selv? Hvem er det vi skjuler oss for når vi lusker i skapet eller gjemmer unna twistpapir?
Neste gang vi er på vei inn i fellen…kanskje vi skal stoppe opp da? Vente litt? Og heller ta den Twisten imens noen andre ser på oss? Stå for det vi gjør… Tørre å vise våre svakheter. Og personlig så tror jeg, at det da er mye lettere å stoppe litt tidligere… med sjokolade-selvrespekten i behold. Og kanskje vil det gi oss overraskende resultater på vekten?
Lykke til. Du er sjefen i ditt liv:)
Hilsen Charlotte
Roede-blogger med fokus på hvordan vi kan flette Roede sammen med familie og fritid. Rett og slett LEVE med Roede. Håper du kan plukke opp noen triks gjennom bloggen min - og kanskje kjenner du deg igjen i mine erfaringer? Ta kontakt med meg om du har noe du ønsker jeg skal skrive om. Jeg lider av skrivekløe:)
