Hei! Mitt navn er Annika Persson, og jeg kommer fra Oslo.

I fjor sommer innså jeg at jeg måtte gjøre noe med vekten min, etter et besøk hos legen min. Han kommenterte at jeg hadde gått opp en del i vekt på kort tid. Men det som ga meg enda større motivasjon til å endre livsstil var på grunn av rollen min som dykkeinstruktør. Jeg ville utvikle meg som dykkeinstruktør og ønsket å utvikle meg til avansert dykkeinstruktør, også på internasjonalt nivå, og da da stilles det krav til både helse og form.

Og så ville jeg jo selvsagt være en flink dykkeinstruktør på dette nivået. Her skal jeg skrive litt om det siste halvannet året i mitt liv.

Kunnskapen hadde jeg, fram med motivasjonen!

Jeg valgte Roede fordi jeg har gått på Roede-nettkurs før, for omkring 10 år siden. Jeg oppnådde stor suksess da, og visste at opplegget fungerte. Så kan man spørre seg hvorfor jeg gikk opp igjen i vekt. Det gikk faktisk bra i flere år – men så kom vekten sakte men sikkert krypende tilbake på grunn av stress og andre ting.

Så kunnskapen hadde jeg jo, men så var det å finne fram motivasjonen igjen. Heldigvis var ikke det noe problem. Jeg vil jo være flink innen dykkermiljøet. Jeg vil være superflink!

Dykkermiljøet er veldig mannsdominert, spesielt når det begynner å bli mer avansert dykking – og som dame føler man at man må være 10 ganger bedre, og være så synlig som mulig. Dette er sikkert kun min egen oppfatning, men da det ble kommentert at de var litt «bekymret» for min fitness-level, bestemte jeg meg for at den skulle det ikke være noe i veien med!

Stor forandring på et år

For et år siden klarte jeg ikke løpe 5 km, noe som idag går helt fint. Jeg er ingen racer, men nå syns jeg faktisk det kan være litt gøy. Jeg har jobbet målrettet hele veien, og i mai bestod jeg en dykkeinstruktør-eksamen; en eksamen var seks dager lang, og som krevde over et år med forberedelser. Jeg er nå dame nr. 2 på global basis i organisasjon Global Underwater Explorers. Jeg har deltatt i triathlon – sprint distanse og dame lagstafett, med pallplasseringer.

I mine første triathlonkonkurranser var målet mitt ikke å komme nederst på resultatlisten, mens nå er målet å gjøre en så bra jobb som mulig, og jeg ser at det har gitt gode resultater, plasseringsmessig.

Tidligere i år bestemte jeg meg for å gjøre noe ikke mange andre har gjort, jeg svømte Horten-Moss, som er 10 km i Oslofjorden. Det lå mye forberedelse bak denne innsatsen, med god hjelp fra en svømmetrener. Når det er sagt, må motivasjonen være din egen. En trener eller en kursleder kan veilede og bistå, men du selv må finne motivasjon til å gjøre jobben. Da jeg lå der midtfjords, i motstrøm og med brennmaneter over alt, og så verken følgebåter, kajakker eller andre svømmere, så trodde jeg at jeg var sist. Etterhvert kom jeg på at «jaja noen må jo være sist», og la inn noen ekstra gir. Jeg tenkte «jeg skal i hvert fall komme inn på stranda i Moss med stil, hvis jeg nå var sist».

Det var en stor glede å komme i mål, og jeg endte på andre plass blant damene, og nr 11 totalt. Slettes ikke værst!

Har vært utfordringer

Men det har selvsagt vært utfordringer underveis. Mitt største problem er kontorjobben. Her er det kakespising på fredager, feiring av bursdager og alt mulig, minst en gang i uken. Tilslutt bestemte jeg meg for ikke å prioritere dette. Jeg dro og svømte istedenfor! En annen utfordring har vært å tro på seg selv. Selvtilliten har iblant vært bokstavelig talt nede på bunn, men det har kommet seg oppover nå.

På kurs har jeg lært mye om trening og spising. Jeg har gjerne trent omtrent 15 timer aktiv trening i uken, og da er det viktig at jeg spiser riktig både i forhold til treningen og vektreduksjonen – noe min kursleder Alice Haugland er veldig dyktig på. Hun er selv triatlet og siker at alt er mulig om du tør å tro på deg selv. Jeg vet nå at hun har rett.

Veien videre

Når det gjelder veien videre er mitt første mål å nå vektmålet mitt. Jeg vil være fornøyd! Så vil jeg delta i Horten – Moss igjen. Og så vil jeg delta i triathlon – olympisk distanse denne gangen.

Det kan være at mange som leser dette tenker at det jeg har fått til virker helt uoppnåelig, men til dem som føler det vil jeg bare si at jeg begynte også som Maxi-deltaker – og jeg er fremdeles ikke i mål. Bruk historien min som inspirasjon, gjør det du synes er gøy, og sett deg små mål underveis – for med en god dose trening og motivasjon, er det utrolig hva man kan få til!

Hva slags hårete mål har du for 2018? Og hvordan skal du nå det?

Foto: Caterina Cattaneo og Katrin Olaisen