Jeg står i gangen og kikker utålmodig på klokka. Kjenner jeg er svett i pannen og rask i pusten. Min 8-årige sønn tar seg god tid med jakken, drar hettegenseren tøft over hodet og betrakter seg selv i speilet. Jeg maser usammenhengende; ber ham skynde seg og forteller at vi ikke har tid til dette.

Les også: 5 verktøy for å håndtere stress

Min sønn blir bestemt geleidet mot døren og ut i bilen. Vi kjører raskt og uoppmerksomt til skolen, men det er noe som mangler. Sekken! Sønnen min blir stående igjen på skolens parkeringsplass og ser meg spinne ut av skolegården. Jeg kjører (om mulig) enda raskere, mer stresset og uoppmerksom, hjem igjen. Henter skolesekken og returnerer til skolen. Merker så vidt at jeg igjen skyter fart og lander i bysentrum. Jeg ankommer jobben 10 minutter for sent. Stresser ned med en kaffe, og tenker; «Hvor rask blir jeg egentlig når jeg skynder meg?»

Multitaskning med små barn er ikke alltid like effektivt eller stressreduserende

Multitaskning med små barn er ikke alltid like effektivt eller stressreduserende

Hvor effektive BLIR vi egentlig når vi stresser?

I mange daglige sysler er man avhengig av stressresponsen for å gi energi til det man ønsker å gjøre. Men det kan også bli dobbelt arbeid av ting man skal gjøre raskt – og hvor utfallet ikke blir helt som tenkt. Det kan være en utfordring å regulere stresset i de øyeblikkene hvor vi egentlig trenger konsentrasjonen samtidig. De faktorene spiller ikke på lag, akkurat. Det skjer noe i et område i hjernen, som til vanlig tar seg av konsentrasjon, korttidshukommelse, hemninger og rasjonell tankegang. Man blir i stand til rask aksjon, men blokkerer evnen til å håndtere sosiale eller intellektuelle oppgaver. Vi glemmer, misforstår, roter det til, sier eller gjør noe vi angrer på, skygger unna situasjonen eller går rett og slett i lås.

Utfordringen for mange er når det blir et konstant høyt stressnivå i kroppen. Mange av oss løper gjennom hverdagen uten å legge merke til hva som skjer i hode og kropp.

Langvarig kronisk stress kan føre til helseplager og sykdommer. Men det flotte er at vi kan gjøre noe med det!

Det er tre spørsmål jeg pleier å stille meg selv

  1. Hva stresser meg?
  2. Hva er jeg redd for når jeg stresser?
  3. Hva er det verste som kan skje?

De tre små spørsmålene virker alt for enkle. Men enkelheten i det hjelper meg å sortere. Forbereder meg. På de øyeblikkene som stresser meg mest og oftest. Jeg trener på å se meg selv i situasjonen før den skjer, og faktisk gjenkjenne stresset. Og gjenkjenne den dårlige responsen som pleier å komme. Jeg skriver ned eller tenker igjennom disse spørsmålene – i gode stunder. Etter hvert opplever jeg å mestre de største stressfaktorene mine litt bedre. Og lærer av det. For å unngå at det gjentatte hverdagsstresset ikke blir en belastning over tid.