Nå er ikke noe tvil om at jeg begynner å merke nervøsiteten før kommende lørdag. Det er nemlig bare få dager igjen til startskuddet går for mitt første halvmaraton. Det er flere som lurer på om jeg er «i rute»? Men nå kan jeg vel ikke annet enn å ta formen slik den er, og jobbe litt smart i uken som kommer. Jeg har likevel gjort en innsats frem til dagen i dag.
Ta bare helgens løpetur på 3 km som eksempel
Det er jo slik at jeg har en sønn på litt over 2 år. Han skal sove litt på dagen, og helgen er jo litt oppstykket med tidlige morgninger og mange kaffekopper før resten av nærmiljøet har rukket å åpne øynene. Energien og motivasjonen for en løpetur er kanskje ikke helt på topp de første 10-15 minuttene av en tidlig søndag morgen. Men det er fullt mulig å være aktiv med barn i hus.
Det er jo litt selvmotsigende at småbarnsforeldre aldri får trent. For er det én ting vi gjør, så er det å løpe etter disse små beina over alt. Men om jeg skal ha utbytte av aktiviteten mot et halvmaraton så gjelder det å utnytte vekten fra en barnevogn og ikke minst ha med litt tyngde på ryggen for å få opp pulsen litt.
Dermed ble det en «transport-tur» mot en familiesammenkomst på Oppsal, 8 km unna oss på Nordstrand. Ferdig skiftet hadde jeg med meg en barnevogn med sønn på 13 kg + annet pikkpakk på nærmere 5 kg i sekk på ryggen. Med alt pakket og klart var vi på vei ut døra mot bussen. Planen var nemlig ikke å løpe hele veien fra Nordstrand til Oppsal, men å ta kollektivtrafikk noe av veien for å spare litt på tid og krefter. Det er jo ikke sånn at toåringen har tålmodighet til altfor mange kilometer i vogna. Så da må det ble et kompromiss. Men så mistet vi bussen, så da ble det endring i planene. Jeg står jo ikke og venter 25 minutter på neste buss (så godt regner jeg med at dere kjenner meg nå) så det ble derfor en spurt-etappe med litt kupert terreng på 3 km mot en T-bane stopp.
Solen skinte og det var bare å ta beina fatt. Pulsklokka streiket dessverre midtveis, pga feil batteri, som normalt sett er min motivasjon. Så da falt drivkreftene mine litt allerede 100 meter ned i veien. Men så startet mini å rope..
Til «mommo», til «buss», «heia mamma»..!
..og da smelter mammahjertet helt. Han er en så skjønn og blid liten type han her, og fikk meg til å gi alt på de siste meterne (som for øvrig er nokså rett opp) på vei mot Skullerud. Da vi endelig kunne skimte en T-bane, så var det en kar som smilte bredt og hylte «baaaane» foran i vogna. Er det én ting disse smågutta elsker så er det transportmidler, hihi. Så gleden var stor da jeg løp rett inn på T-banen og fikk dumpa oss ned i et av setene der med vindusplass til minstemann.
Dette er altså slik jeg får det til. Jeg tar med meg familien på prosjektet «mamma løper halvmaraton», og får alle til å like treningsopplegget. Vi må nesten bake det inn i hverdagen, ellers går det ikke. Jeg nekter i ihvertfall å la mine treningsplaner gå på bekostning av trivsel og familietid hjemme. Så da får jeg klemme inn en treningsøkt der det passer.
Det samme gjaldt denne økta på 8 km som ble gjennomført på vei hjem fra jobb forrige uke
Som dere kanskje leste forrige uke, se dette innlegget, så prøver jeg å utnytte min lange pendle-vei til min tidsfordel. Dette gjaldt også hjemreisen på sist fredag. Jeg hoppet av bussen på vei hjem på Sjølyst som er et punkt på halvmaraton-løypa, som dere kan se igjen her. Jeg prøvde da å ta den samme løyperunden (et stykke av de 21 km) slik at jeg kunne kjenne hvordan det føltes og hvor lang denne ruta faktisk er.
Det var ikke «bare-bare» å løpe med en 5 kg sekk på hard asfalt i nokså varm luft. Jeg kjente det både i ryggen og knærne. Men jeg fikk en følelse av hvordan det kunne være å holde et jevnt tempo i ettermiddagsrushet (mye mennesker å kollidere med) i den samme løypa jeg møter om få dager. Dette var helt klart smart å ha erfart!
Men som tidligere så begrenser jeg meg noe. Jeg skulle nemlig ikke løpe helt hjem. Da hadde det fort blitt 15-16 km og ikke 8 km. Når jeg har et familieliv og et ønske om å ikke briste helt på energi etter en 8 timers arbeidsdag, så gjelder det å også finne kompromisser med kroppen. Jeg valgte derfor å hive meg på trikken i gamlebyen, og rekke hjem til fredagskveld med min lille familie.
Men jeg skal love deg at pulsen pumpet godt. Jeg fikk noen lange blikk min vei der jeg stod stille og svettet som et uvær bakerst i trikkevognen på vei opp Ekeberg skrenten. Men «tomaten» stod der med en mestringsfølelse til tusen! Den indre dialogen her kan kun beskrives som energigivende:
-«Jeg gjorde det Jeg fikk det til! Jeg er snart hjemme mini! For en deilig start på helgen!»
Det som er morsomt er at min sønn er motivator selv når han ikke er med. Jeg skal være enig om at målet om å løpe halvmaraton er mitt eget. Men det er en underliggende tanke om å være en sprek, tilstedeværende og sunn mamma som skal ha overskudd og inspirasjon til å gyve løs på hverdagens store og små utfordringer. Så da gjør jeg dette.
Jeg er i gang med et prosjektet om å bli glad i å løpe. Jeg gjør det ikke fordi jeg føler jeg må, men fordi dette er noe jeg over tid har fått mer og mer LYST til å gjøre Derfor gleder jeg meg stort til å ha min vesle PT (og annen familie) i løypa til helgen som min beste heiagjeng!
Line
