Andre har jo lykkes på Roede-kurs, så hvorfor skulle ikke jeg?
Mitt navn er Magrete Arntzen Leirvik (42), og her skal jeg fortelle om min livsstilsendring som startet i januar 2016.
Jeg hadde vært overvektig hele mitt voksne liv, og for hver mislykkede slankekur, kom det noen ekstra kilo på. I januar 2016 veide jeg 122 kg. Fordelt på 159 cm er det mye. Jeg var det som kalles fedme klasse fire, altså var jeg sykelig overvektig. Kroppen verket. Jeg hadde vondt i bekkenet og i korsryggen. Jeg tålte ikke gå på hardt underlag eller i trappene på jobb.
Kondisen var elendig og blodtrykket i grenseland. Jeg fryktet insulinresistens og diabetes. Da jeg uforvarende så speilbildet mitt i et butikkvindu, skvatt jeg til. Var den trillrunde dama meg? På tross av at jeg aldri hadde identifisert meg som tynn, var ikke dette meg. Jeg følte blikkene, og at det eneste folk så var «tjukk dame» og ikke meg.
Mat som avhengighet
Jeg vet godt hvordan jeg kom dit. Jeg har alltid vært glad i mat, og siden jeg var «rundt i kantene» ble mat tidlig knyttet til skam. Jeg sørget derfor for å spise når jeg var alene. Naturlig nok tiltok dette da jeg flyttet hjemmefra, og under svangerskapet tok det helt av. Da hadde jeg jo «lov» til å legge på meg.
Etterhvert ble mat «dopet mitt», og spising ble en måte å regulere eller døyve vonde følelser på. Jeg spiste i skjul, for i offentligheten er det skambelagt å spise når man er så stor. Fredag og lørdag var det greit å spise snop, og da var det jo alltids rester til både søndag og mandag. Helga ble lang. Og etter en slitsom arbeidsdag var det innafor å belønne seg selv med en Snickers på vei hjem. Så lenge ingen så meg spise den. Jeg spiste når jeg var sliten, når jeg var stressa, for å trøste meg selv, for å belønne meg selv, for å straffe meg selv…
Endring av livsstil
Egentlig hadde jeg gitt opp slanking. Jeg gikk runde på runde med meg selv for å få meg til å akseptere meg selv, med all den ekstra vekta. Kanskje var det bare sånn her jeg skulle være? Klærne mine var stretchy og vide, og ble noe for smått kastet jeg det. Jeg rydda klesskapet mitt for alle klær som var for små, og kvittet meg med alt som kunne minne om tidligere slankekurer som hadde endt med økt vekt. Alle påminnelser om at jeg hadde mislykkes.
Prosjekt «aksepter meg selv» var viktig. Jeg trengte ikke bare å rydde i klesskapet, men ikke minst rydde i hodet. Jeg trengte å innrømme for meg selv at jeg hadde «issues» knyttet til mat, at spisingen var skambelagt, og at jeg brukte mat til å regulere følelser. Sorg, sinne, stress, mindreverdighetsfølelser, ensomhet og kjedsomhet… Alt kunne fikses med mat.
Og så møtte blikket mitt speilbilde til en tjukk dame i et butikkvindu i Prinsens gate. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe, og bestemte meg for å gi meg selv en aller siste sjanse. Det føltes som et valg mellom liv og død. Jeg skjønte at jeg ikke kunne være sikker på å få se eventuelle barnebarn vokse opp hvis jeg fortsatte på denne måte. Jeg vurderte å gå til legen og be om slankeoperasjon, men var redd for komplikasjoner. Så jeg bestemte meg for å prøve Roede-kurs en siste gang. Det hadde jeg forsøkt før, men hadde alltid sluttet når det buttet i mot. Nå skulle jeg fullføre. Andre hadde jo klart det, så hvorfor ikke jeg? Klarte de, så skulle jeg jammen meg få det til, jeg også! Jeg informerte familie og fikk dem med på laget.
Det hadde skjedd noe i hodet mitt. Fra resignasjon og mismot, til optimisme og framtidstro. Jeg hadde tatt et valg. Dette valget måtte jeg ta om og om igjen, for veien gikk ikke rett fram hele tida. Jeg skrev en kontrakt med meg selv. Den skulle vise seg å bli viktig.
Min kontrakt med meg selv var:
- Skriv alt. Alltid!
- Møt på kurs. Spesielt etter ei dårlig uke.
- Tren minst tre ganger i uka.
- Gå på kurs til jeg er i mål. Uansett hvor lang tid det tar.
Det handler om livsglede
Livet mitt nå ligner lite på det jeg hadde for to og et halvt år siden. Jeg trener nesten hver dag, jeg sover ikke på bussen på vei hjem fra jobb eller på sofaen under barne-tv. Jeg har overskudd til et liv også utenom jobb, noe som kommer mann og barn til gode. Jeg kan fortsatt skeie ut med god mat og drikke – forskjellen er at nå skjer utskeielsene i sosiale lag. Jeg spiser ikke i skjul lenger og skammer meg ikke over at jeg spiser.
Nå veier jeg 55 kilo mindre enn hva jeg gjorde da jeg tok valget om å endre livsstil. Men dette handler IKKE bare om kilo. Det handler om livsglede, om matglede, om helse, om livskvalitet og om å ha overskudd i hverdagen og litt til!
Margaret Arntzen Leirvik ble i helgen kåret til Årets kvinnelige Roede Ambassadør 2018, for sin innsats med å legge om livsstilen.
Karoline er fagansvarlig for kosthold & ernæring i Roede AS, og har en master i Samfunnsernæring. Karoline har også personlig trener-utdanning og jobber som treningsinstruktør. Hun har tidligere jobbet som journalist. Følg henne HER
