Livsstilsendring, det er ikke småtteri altså. En eviglang prosess som krever, men som gir så det monner om man klarer det.  Men det er ikke alltid bare bare.

Se for deg «gamle Charlotte» og «nye Charlotte».. «Gamle Charlotte» kommer noen ganger innom på besøk. Hun banker på døren som den største selvfølge, og røsker i negative minner og gamle følelser og opplevelser som «nye Charlotte» kanskje ikke har klart å legge helt på hyllen. Selvsagt har hun med seg en skål med seige og fargerike fristelser, som hun vet at vertskapet kan finne glede i. I hvert fall en liten stund.

div

«Gamle Charlotte, hun som pleide å rote veldig mye, uten å rydde opp etterpå.

Jeg er opptatt av å formidle at det ikke alltid er lett å holde på sin nye livsstil. De fleste kjenner til at det å holde vekten er like vanskelig, om ikke vanskeligere, enn det å gå ned. Jeg er derfor svært åpen med mine deltakere om min store svakhet, og om hvordan «nye Charlotte» kan starte dagen med å bestemme seg for at «denne dagen skal jeg naile» – for så å tryne saftig om kvelden når «gamle Charlotte» plutselig kommer på besøk..

sign-1438603_960_720-riktig

Skulle hatt et slikt skilt på døren kanskje?

Besøket kan av og til dra ut over flere dager. Hun banker og banker på – faktisk hver kveld i perioder. Jeg kjenner at hun stjeler mye energi. Positiv energi, som jeg kunne brukt på alle mulige andre ting, som faktisk ville gitt meg noe tilbake.  Hører jeg skrittene nærme seg inngangsdøren, kan jeg på tross av dette, likevel finne på å slippe henne inn. Og inn kommer hun slentrende, som den største selvfølge. Roter gjør hun også.

Apropos rot..
Jeg har, etter alle disse besøkene, lært meg hvordan jeg skal «rydde» opp etter henne heldigvis. Men det resulterer jo av og til i at jeg ikke sitter i ro et eneste sekund før kvelden er der igjen. Store deler  av den øvrige dagen «rydder» jeg. På gulvet i treningssenteret, eller ved å rake flagrende løv høyt oppe på byfjellene i Bergen. Jeg liker svært godt å rydde altså. Heldigvis. For på den måten kan jeg gjøre kvelden klar for et eventuelt nytt besøk. Hvis jeg ikke har fått nok av besøk for en stund..

shield-123080_960_720-riktig

Nok er nok! Det er opp til meg selv å sette grenser.

For den kvelden kommer alltid. Men noen ganger lar jeg det gå litt for langt, og en annen må kanskje avbryte den lange besøksrekken, etter at jeg har klaget min nød over litt for hyppige besøk av «Gamle (alias Trøste) Charlotte». Hun kommer på besøk med noe sunnere i den medbrakte skålen. Kanskje utfordrer hun meg og hjelper meg til å finne ut hva som egentlig plager meg. Hun spør meg om det er noe jeg bør gjøre med livet mitt. Om det kanskje er noe der som jeg jeg bør endre på, slik at jeg kan la «gamle Charlotte» få seile sin egen sjø..?

Og hun som kommer på besøk da – ja DET er meg. Det er den jeg aller helst vil være i dag. «Nye Charlotte.» kjenner sin besøkelsestid noe bedre. Men hun øver fortsatt mye på å kunne si ifra at nok er nok, og hun øver på å huske på hvordan trøstespising vanligvis får henne til å føle seg som. Av og til er hun fortsatt litt for gjestfri med «gamle Charlotte» og lar henne få plass i sofaen. Men hun forsøker i større grad å tåle litt bråk, ved å høre at hun banker på døren – uten å slippe henne inn. For gamla banker på med jevne mellomrom. og da jeg må rett og slett vise henne at hun må begrense sin visittid.. men gjerne komme tilbake – på lørdag kveld, kanskje.. for kos og hygge, en liten stund. I stedet for som trøst.)

Lett personlighetsforvirret hilsen

fra Charlotte

Innlegget Å kjenne sin besøkelsestid dukket først opp på Charlotte Hagen.