Takknemlig!

Mandag morgen startet med at tett skodde hadde lagt et lokk over Nesttun, hvor jeg bor i mitt lille krypinn. Jeg skulle ut og sørge for at jeg fikk fylt opp søppelspannet mitt før bossbilen kom susende rundt svingene, og forberedte meg på at det var kaldt og surt ute. Men til min store overraskelse, det var ikke det. Fuglene sang, og temperaturen var faktisk til å leve med. Vår på vei. Endelig!

Fra en av turene i helgen. Happy moment!

Vårfølelsen fikk jeg første gang i helgen, da jeg gikk tur på fjellet – som er noe av det jeg elsker mest her i livet. Jeg nyter det å være ute i naturen, og jeg deler mine øyeblikk på fjellet i sosiale medier som den største selvfølge. Dette er mitt liv!

Selfie med et av Fløientrollene.

Denne helgen gikk jeg på Fløien lørdagen, og over Rundemanen søndagen. Frisk luft i lungene, vår i luften, snø i høyden, og pusten – som vekslet mellom å være lett og tung. Jeg kunne kjenne at jeg var i live!

Hvis jeg har et smutthull, er det på fjellet jeg befinner meg når jeg kan. På sofaen med en bok? Nei, jeg finner liksom ikke helt roen da.

Mange av mine bekjente spør om jeg ikke blir sliten av og til, men jeg blir ikke sliten av å gå på tur. Det er her jeg finner min styrke og min glede, slik de øvrige rollene mine kan mestres. Venninnen, kollegaen, kurslederen, mammaen og Roede-bloggeren.

Poserer med vannflasken, på Rundemanen i Bergen.

På disse turene mine har jeg mye tid til å reflektere, enten alene eller sammen med min faste turvenn. Ofte må jeg minne meg selv på hvor heldig jeg er, som kan bruke kroppen min og hamstre slike opplevelser. Mange mennesker jeg har møtt både i regi av Grete Roede og som privatperson, har ikke helse til å kunne fly høyt og lavt – slik som jeg gjør med den største selvfølge. Kanskje har de fått en diagnose de må leve med resten av livet? De vet med sikkerhet at det som andre ikke tenker over en gang, er uoppnåelig eller altfor smertefullt for dem.

På en av turene mine opp til Ulriken, gikk jeg forbi en som visstnok hadde vært deltaker i programmet “Ingen grenser”, som i sin tid ble sendt på TV2. Da jeg møtte ham, var han ganske langt nede i starten av stien. Dette fjellet har en topp som ligger 643 meter over havet, med nydelig utsikt over Bergen og omegn. Han hadde med seg en hjelper, men jobben gjorde han selv. Han brukte for det meste rå muskelkraft i armene.

Mange timer senere, fikk jeg med meg gjennom sosiale medier, at han var begynt å nærme seg toppen. Jeg lot meg imponere stort. I løpet av den tiden han brukte opp, hadde jeg stått opp, spist frokost, pakket sekken min, gått en to timers tur, spist niste på toppen, tatt en lang og god dusj, slappet litt av, grillet en deilig biff med tilbehør, og var på vei ned i et deilig glass rødvin på terrassen. Uten å tenke spesielt mye over det..

Så utrolig glad for at jeg kan oppleve dette! Vår, sommer, høst og vinter.

Noen dager kjenner jeg at det er tungt å gå. Kanskje klager jeg litt til mitt turfølge, fordi jeg har allergi og er litt tett i nesen. Pusten kjennes tung og er nok litt energiløs. Hodepinen plager meg også. Huffa meg. Jeg kommer meg opp, og ligger som et slakt på toppen, og jeg syns at jeg har vært SÅ flink.

Det er ofte på slike dager at jeg forsøker å tenke på denne deltakeren fra “Ingen grenser”. Som ikke lot rullestolen sette ham fast i stuen, men som med gode hjelpere likevel kom seg opp Ulriken. Og hva hadde jeg? Litt vondt i hodet og tett nese?

Les gjerne om Inger (på bildet under): Rullestol, ingen hindring!

Fantastiske Inger med glimt i øyet og full av livsglede. På tross av at hun er avhengig av andre for å få dagen til å gå rundt.

Sykdom og kroniske smerter kan være tungt å leve med, og man kan heller ikke ta for gitt at hvem som helst kan prøve å strekke grensene slik som noen klarer. All respekt og gode tanker til deg som ikke har mulighet!

Jeg sier “Bank i bordet”, og håper at jeg får beholde helsen min som den er, i mange mange år til. Å kunne kjenne på gleden av å kunne være tung i kroppen og nyte godfølelsen på toppen – fordi jeg har føtter som virker og et hode som vil og kan. Det er ikke for alle… og jeg fylles av takknemlighet.

Jeg håper at jeg den dagen jeg ikke kan “løpe på fjellene” mer, har enormt mange bilder og opplevelser som jeg kan leve på og se tilbake på. Og at jeg en dag, når noen spør hva jeg har gjort i livet mitt, kan jeg ta frem disse bildene og si: “Jeg har gått mye på fjellet”. Så kan jeg vise bilder og leve på minnene, som jeg forsøker å samle i form av å stoppe opp, trekke pusten og nyte øyeblikkene der oppe.

Det å våkne til sol og fuglesang, og vite at dagen skal tilbringes i høyden med god niste, drikke og sitteunderlag, gjerne i godt selskap – ja, det er livet for meg. Og nå er våren her igjen. Jeg jubler og håper den byr på mange solrike dager i Bergen fremover.

Hvor enn du bor hen i landet: Naturen er fantastisk – et  gratis trenings – og terapisenter. På fjellet sier vi “HEI” og smiler til hverandre, i motsetning til et ellers ganske så “stivt” samfunn.

Kanskje vi også sees? Jeg gleder meg i tilfelle til å hilse på deg. Med – eller uten skavanker!

Takknemlig hilsen fra Charlotte

Powered by Labrador CMS