Som skribent, eller blogger som det heter, blir jeg ofte oppfordret til å sette mine ord på forskjellige temaer. Ukens tema på kurs, “Sabotasjetanker”, et et av dem – og flere har uttrykt at det ikke er “bare bare” å ta eierskap til sin egen prosess.

Ofte kan vi være vår egen aller største sabotør. Så hvordan kan jeg legge frem det temaet på best mulig måte? Jo.. som alltid, med utgangspunkt i min egen erfaring. Så slipper jeg å gjøre narr av noen andre enn meg selv.

Her kommer jeg med noen klassiske sabotasjefeller som jeg kjenner til, både som tidligere jojo-slanker og som kurslederen Charlotte. Jeg tipper det også denne gangen, vil være noen der ute som kjenner seg igjen.

Tipper jeg ikke er den eneste som har vært innom disse punktene?

“Jeg starter på mandag” – tanken

En klassisk selvsabotasje. Andre lignende tanker kan være: “Nei, det er så mye som skjer nå“, eller “Etter påske.. da skal jeg starte!“.  Man setter så i gang med å hamstre / spise for HARDE livet frem til kvelden før  prosjektet er i gang, og man ender gjerne opp med to kilo ekstra som “bonus”.

Klassiske sabotasjetanker?

“Jeg starter å trene i januar” – tanken

Jeg har gjennom sosiale media, fått med meg at venninnen min “kånnstantly” løper rundt i rosa topp og 2XU-tights, og ser ny-trent og fresh ut i alle sammenhenger. Jeg selv ser derimot ut som en sliten fille, og kosebuksen kommer på omtrent før skoene er tatt av – på vei inn døren etter jobb. I vinduet ser jeg at nabomannen fyker forbi, i nyinnkjøpte sykkelbukser med ekstra beskyttelse der du vet, og med jakke som står i stil med racersykkelen. Selv har jeg mer enn nok med å få tid nok til å lage middag, ryddet huset og å få hjulpet til med lekser. Så jeg kaster bare lange, og kanskje litt misunnelige blikk, etter treningsheltene i nabolaget.

Jeg innbiller meg at jeg er langt fra så sprek og lykkelig som de, og tenker at jeg i hvert fall, denne gangen, skal ha som nyttårsløfte “å begynne å trene”. Treningsbransjen vet utmerket godt at jeg står nymotivert og klar ved årsskiftet, så de lokker med gratis innmelding og to PT timer. Jeg starter prosjektet “NYTT LIV” i januar, som varer i ca tre og en halv uke. Resten av året betaler jeg treningssenteret for en vare jeg ikke henter ut – før bindingstiden har gått ut og jeg kan ta en pause fra betalingen igjen.

“Det er ingenting som fungerer” – tanken

I vill desperasjon, og etter å ha forsøkt 13 forskjellige kurer, ser jeg at det annonseres for en pille som man skal innta sammen med tre glass vann før hvert måltid. Pillen lover gull og grønne skoger, og den selges på apoteket! I tillegg spiser jeg chilli for harde livet, som visstnok skal skru forbrenningen opp. Nå må jeg vel bli slank? Jeg fortsetter å spise som før, men finner likevel meg selv langt nede i godteposen til knøttisen i de sene nattetimer. Men heldigvis har jeg pillene. Da klarer jeg nok helt sikkert å holde vekten i hvert fall! Eller?

Endelig! Vidunderpillen som skal gjøre jobben enkel. Løp og kjøp!

“Bare jeg bytter til en sunnere type” – tanken

PÅ butikken, litt småfysen og klar for en skikkelig sofagris-kveld. Reklamen på TV har pepret meg med ideen om at FREDAG og KIMS = KOS, og når jeg kjenner etter så passer den reklamen utmerket denne kvelden.

Men siden jeg skal leve sunt, så kan jeg jo ikke spise potetgull. Eller.. jo, jeg kan jo kjøpe en “lettere” variant?

Jeg tar med meg en pose Superchips med paprikasmak under armen og tenker at NÅ – NÅ VAR JEG SMART! Med Norske talenter på skjermen og skålen på bordet, spiser jeg mer superchips enn jeg kjenner at jeg hadde trengt å spise. Men heldigvis, så valgte jeg den “sunne typen”.

Kjøper man en lettere type chips så går det vel greit?

“Kan hun spise det, så kan jeg!” – tanken

Jeg har inngått&nbs