Fredag ettermiddag. Sulten som en hest, og sliten etter en lang uke. Massevis av biler, rushtid og regn i søkk og kav. Men handlingen vil jeg ha unna før helgen kommer på ordentlig. Og helgen, den kommer når jeg har kommet hjem til den lille leiligheten min, uten å måtte dra ut igjen for å handle noe ekstra.
Med lite energi og lavt blodsukker entrer jeg butikken. Finner nærmeste handlevogn og tar fatt på runden, denne gangen uten handlelapp – for det har jeg ikke hatt tid til å skrive. Begynner i fruktavdelingen og fyller opp med klementiner og en boks blå druer, salat og annet som er fast inventar i handlevognen min. Jeg kaster lange og blafrende (skryter i øyeblikket på meg litt lengre øyevipper enn jeg har) blikk etter pepperkakene som er stablet etasjevis på hjørnet like ved kjeksene. Drømmer meg så bort et sekund før realiteten snart henter meg inn igjen.
Lov å dagdrømme litt, men kanskje ikke så lurt i butikken?
Min indre stemme jobber i hodet: “Gå forbi, gå forbi“. Beina løfter meg videre innover i butikken, forbi velduftende skillingsboller, kakemenn og andre ferdigbakte julekaker, mot hyllen med lettoster og skinke. Jeg plukker oppi handlekurven det jeg vet er bra, godt og næringsrikt. Klarer meg fint i påleggsavdelingen, trenger ikke kaste hverken lange blikk eller sette på skylapper her. Det er ikke her min store svakhet ligger.
Det er bare å gå med raske skritt, forbi alt julesnopet.
Men så: Jeg nærmer meg kassen. Den fargerike, søte og fristende delen av butikken gjenstår. Jeg blir stående i en lang kø, imens blikket søker alle fristelsene. Juleskum og julefavoritter. Til og med 10-kroners kalenderen frister. Og den sjokoladen smaker jo ikke godt en gang..
Jeg kjenner at kroppen skriiiiiiker etter digg. Å bare kunne fylle ned i gapet akkurat det jeg har lyst på, og få den deilige der og da følelsen av velbehag. Sukkerslaven i meg. Mannen bak meg lar seg friste, og tar med seg både Røde Favoritter og en stor plate Helnøtt i kurven. Og jeg kikker ned i min kurv. Huffa meg så trist, det er jo tross alt helg. Varene som kikker i mot meg fra kurven er jo til å få depresjon av. Heldiggrisen – han bak meg i køen!
Fra en magerost sitt perspektiv..
Men nei. Jeg klarer kampen denne gangen. Jeg velger å snu fokuset. Jeg står imot sukkerfristelsene som jeg er så svak for, og ender opp i kassen med frukt, grønt, pålegg, brød, melk, yoghurt, ingredienser til middag og litt annet. Det er faktisk ganske fargerikt der nede i kurven også, bare jeg legger godviljen til. Den inneholder mat som er bra for meg. Av dette skal jeg trylle frem en deilig fredagsmiddag og en god fruktsalat til gullrekka.
Når jeg har betalt varene mine, fyller jeg opp i posen og tar en innvendig seiersdans. Fy flate så rå-god jeg var i dag!
Når jeg setter meg i bilen, nikker jeg fornøyd til meg selv i speilet. Blinker kanskje også, bare sånn for å understreke ennå en gang hvor stolt jeg er av meg selv. Samtidig kaster jeg et medfølende blikk i retning mannen som tapte kampen. Samme mann som i løpet av helgen, kanskje tar et par slike runder til innom butikken for å kjøpe sjokolade. Jeg tør ikke tenke på hvor langt han må jogge for å gjøre opp for kosen. Og det gjør selvsagt ikke han heller.
Meg på parkeringsplassen &ndas