Onsdag kveld i forrige uke: En energisk og lattermild gjeng kursledere fra Bergensområdet, satte våre kropper på et lite Widerøe fly og gledet seg til dagene som lå foran. Roedekongressen – årets høydepunkt!

Kurslederne i region Vest.

Hotellet og beliggenheten for årets kongress var fantastisk. I tillegg kunne hotellet by på en innbydende spa-avdeling, der de av oss som klarte å få det presset inn i programmet, kunne nyte både utendørs jacuzzi og steambad. Jeg hadde i hvert fall passet på å sette av tid til dette, og gledet meg veldig.

I kofferten hadde jeg med bikini, selvsagt. Som jeg tidligere har vært inne på, er ikke bikini mitt favorittantrekk, men må jeg så må jeg. Det viste seg imidlertid, når vi sjekket inn på hotellet, at alle på spa-avdelingen måtte gå med det samme badetøyet. Vi kunne velge mellom trekantbikinier, vanlig bikini og en badedrakt. Alle var brune og nøytrale.

Les også: Itsy – bitzy

I disse skulle vel alle være sånn noenlunde A4?

Jeg forsøkte å se for meg min egen kropp inni en slik trekantbikini, og med lette traumer i toppetasjen falt valget dermed kjapt på badedrakten – som i hvert fall ville skjule mine aller største kompleksområder.

Nå var jeg klar. Trodde jeg i hvert fall.

Morgenen etter våknet jeg klokken fire. Ja, du leste riktig. Jeg brukte noen timer på å jobbe litt, gå en tur, og gruble litt. Det var ikke den beste starten på dagen, men jeg fikk unna det verste tankekjøret og gjorde meg etterhvert klar for å ta turen ned i Spa-avdelingen.

Badedrakten, ja. Jeg hadde jo lagt denne litt til siden da jeg holdt på å pakke ut kvelden før. Nå var det på tide å finne den frem igjen. En enkel, dekkende sak. Tok den på, og følte meg som en hvalross. Det måtte handling til. Mental handling.

Klar for SPA….

I min ungdom, gikk det en serie på TV som het “Baywatch”  Spreke, flotte mennesker i rødt badetøy, løp rundt og reddet mennesker fra å drukne på en flott badestrand en eller annen plass i USA. En av hovedpersonene der, Pamela Andersson, var en smidig, brystfager, liten smal blondine – som de aller fleste gutter drømte litt om på denne tiden. Hun hang i hvert fall på flere gutterom som jeg var innom.

Dette virker nok ganske kjent for mange..

Henne kunne jeg fake meg inn i.

Jeg kunne være Pamela, når jeg nå skulle ned og slippe løs kroppen i tøy som ville røpe for hele verden at det var valker og cellulitter under der.

Jeg tok på meg min “røde badedrakt”, slengte lett på mitt “blonde” hår, og gikk fotomodell-aktig bortover gangene på hotellet for å nyte litt deilig luksus.

Og da jeg kom ned? Da var det ingen der. Ikke et menneske.. kun meg. Haha. Snakk om bortkastet energi.

Samme kveld satt jeg hos min kollega Linda Schnelle, på altanen og tok noen glass vin. Vi snakket sammen om livet, slik vi pleier, og avtalte sånn halvveis at vi måtta ta turen ned på spaet igjen, neste morgen. De brune badedraktene ble selvsagt omdiskutert, og jeg kunne høre at hun kvidde seg også, på å sprade rundt på et offentlig sted, påført en liten brun badedrakt.

Jeg og “Schnella mi”!

“Ikke søren om jeg skal reise hjem, uten å unne meg denne luksusen!” sa hun – nesten med skrekkblandet fryd i stemmen. Så fortalte hun om en erfaring rundt dette, som hun tidligere hadde opplevd:

Hun jobbet på den tiden, som salgssjef hos en stor sjokoladeprodusent. Ledelsen skulle “ut på tur”, og hun hadde mottatt en invitasjon med flott og spennende program. Nederst på invitasjonen sto det “HUSK BADETØY”.

Linda gikk rett i tottene både på seg selv og andre,