Bumpy road

Bilen i mitt liv er en grå liten Polo. Det er mitt kontor og mitt logistikkverktøy, og jeg suser rundt i den godt plassert i forsetet – og baksetet fullt av brosjyrer, 3 par joggesko, ishockeyutstyr, tenåringer og masse annet rot. Ikke det at tenåringene er rot, altså. Det var kun et bilde på en lett kaotisk hverdag, som jeg trives svært godt med. Poloen min <3 Polo er ikke den tøffeste bilen i gjengen. Hestekrefter har den ikke for mange av, den har ikke så mye bagasjeplass, ser kanskje litt stusselig ut mellom Audier og BMW`er og så er den ganske rotete i tillegg. Litt slakk i lakken er den vel kanskje også. Flere har lurt på om jeg ikke skal ha meg en ny bil, kjører jo rundt i fattigmannsbil. Kanskje litt pinlig for tenåringene også, at mammaen suser rundt i en slik liten skrapkasse. Og hva sier bilen om meg? Jo.. jeg liker å ha en liten bil. Den går fremover og bakover. Den er akkurat passe stor til å håndtere med tanke på lukeparkering. Den har nok plass til det jeg trenger å ha med i min hverdag. Og det var denne jeg hadde råd til, den gangen jeg var ute for å skaffe meg min egen bil. Jeg syntes den var så fin, det var “love at first sight”. Og om det har blitt noen dyre turer på verkestedet etterhvert, går den fortsatt frem og tilbake. Akkurat det jeg trenger til å komme meg fra A til B. Har du tenkt over at noen ganger kan vi ha lett for å plassere andre i bås? Vi ser på fasader.. hus, hjem, bil,merkeklær, utseende.. hvordan noen fremstår på sosiale medier eller i andre settinger. Er vi av og til litt for kjapt ute med å kommentere andre menneskers liv? Kanskje skjuler det seg mer bak fasaden enn det vi ser. Som oftest gjør det det. Som tidligere overvektig vet jeg mye om dette. Jeg kan kjenne meg igjen når kursdeltakeren forteller om sine tanker og følelser rundt opplevelser de har. Undersøkelser har vist at overvektige får dårligere service på butikker når de skal handle. Jeg selv opplevde blikk og kommentarer, spørsmål om jeg var gravid uten å være det, kommentarer som at andre i min krets var så pene og jeg var så koselig (ikke verst å være koselig altså, missforstå meg rett), blikk dersom jeg var på kafê og skulle kose meg med et kakestykke, og slik kan jeg fortsette. Mange butikker kunne jeg bare drømme om å gå inn på, jeg ville bare føle meg dum om jeg løftet opp en vakker topp jeg hadde lyst på. På en fest jeg var på en gang, var det en som ikke gadd å snakke med meg en gang, jeg ble oversett og kunne se hvordan han kommenterte og blåste seg opp for å herme etter meg til en annen. Jeg satt rett ved siden av. Overvektig, men aldeles ikke dum. Så hva har dette med min lille gråe Polo å gjøre? Jo.. bilen min sier ingenting om hvem jeg er som menneske eller hvilke verdier jeg har i livet mitt. Vi fortjener den samme respekten uavhengig av hvilken bil, formue eller innpakning vi har. It`s a bumpy ride, men innpakningen og skallet utenpå sier ingenting om hvordan vi er som mennesker eller hvordan vi mentalt takler å kjøre over “fartsdumper” på veien. Visste du at jeg fortsatt kan føle meg sett ned på dersom jeg er på McDonalds? Visste du at jeg fortsatt kan finne på å kvie meg på å gå inn på Vero Moda i tilfelle det ikke er noe der i min størrelse? At jeg har dager da jeg føler meg oppblåst og gedigen? Eller at jeg innerst inne ofte føler meg ganske så liten, selv om jeg som oftest fremstår som ganske sikker på meg selv? Off we go! Men her kommer vi. Poloen og jeg. Vi klarer dette. Bruker de verktøyene vi har og gjør det beste vi kan for å få en skånsom tur over fartsdumpene. Håper på at vi kanskje kan minne andre der ute om at vi er like mye verdt om vi har noen kilo for mye eller en bil som ser ut som den burde vært på skraphaugen. For vi må kjøre på veien. Med det vi har. La det være den største selvfølge at vi blir sett på som likeverdige. Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. ALWAYS!   Hilsen Charlotte:)

Les hele artikkelen på bloggen.

Powered by Labrador CMS