Born to jog – gjesteblogger Monica
Jeg vet ikke hva som fikk meg til å tro at det å melde seg på KK-mila var en god idé?
Muligheten for å skaffe seg noen gratis New Balance joggesko og skrytebilde på Instagram har sannsynligvis mye av æren. Sport har aldri vært min sterke side og jeg spilte håndball en gang i tiden egentlig bare fordi jeg fikk ta bussen alene til byen og kunne smugrøyke med min nye bestevenninne i pausen. Jeg har også prøvd meg på jazzdans, breakdance, ridning, svømming og i voksen alder kick-boxing (anbefales!). Jeg løp kun fordi jeg ble så rolig etterpå. Jeg tenkte aldri på det som sport. Nå løper jeg på tredemølle fordi knærne mine tåler det bedre enn asfalt og det er tørt og varmt om vinteren.
Kursgruppene til Kristine hadde flest påmeldinger til KKmila – derfor vant vi nye sko: Tusen takk Grete Roede:)
Jeg løper for å holde meg i form og sjelden mer enn 5 km fordi jeg har det travelt – hele tiden. Like travelt som alle andre kvinner i 40 årene og mødre som prøver å få til alt for alle hele tiden. Døgnet har ikke nok timer.
En utfordring som jeg jobber med hele tiden og som jeg tror er vanlig for oss kvinner er jo den berømte ”skammen”. Vi skammer oss over rare kropper, at vi jobber for mye eller for lite, vi bygger ikke nok Lego eller leser pedagogisk korrekte bøker for ungene våre. Ungene ser på YouTube mens vi lager pose-supper og kjedelige matpakker, vi skammer oss over kroniske sykdommer og dårlig hørsel. Vanlig damer har hverken vaskehjelp eller au-pair. Vi har støv i krokene og uvaskede vinduer (hele året!). Vi skammer oss også over ”skammen”. Vi vil jo helst være frigjorte, fulle av selvtillit og ”eie” våre valg, men de færreste er ikke kommet helt dit ennå. En annen bestevenninne sier ofte til meg; ”Vi må tråkke på skammen, Monica!” Vi er enig om dette hver gang vi skammer oss litt, og vi tråkker i vei – mens vi drikker øl og deler en sjokoladekake etter 90 minutter med yoga på Sats. Vi kaller det ”yoga-øl”.
Hvorfor skjems vi over så lett over en liten sjokoladebit?
Det er kanskje her jeg har fått størst utbytte av kursene jeg har deltatt på. Jeg kan nå si ja takk til både kos og aktivitet. Det var ikke så mystisk som jeg trodde. Alt bygger på utvidet kunnskap – hva slags næring kroppen må ha og hva den fint klarer seg uten eller mindre av. Livet og kosen kan nytes samtidig som kroppen tas vare på. Kristine spurte oss på siste kursmøte om vi har fått noen selvfølgelige og lettere valg i løpet av kurset. Faktisk så velger jeg nå lettost både til taco og hverdags uten å tenke så mye over det, og hele familien er enig i at kyllingkjøttdeig smaker veldig godt. I tillegg tar jeg alltid med en ekstra pose frosne grønnsaker når jeg handler. Aktive valg som å gå til jobb og ta trappene er også blitt en vane.
Dette er ikke revolusjonerende og jeg kunne sikkert gjort mye mer, men akkurat nå, i denne fasen av livet så føler jeg at litt er bedre enn ingenting og jeg har fått med meg nyttige verktøy som vil hjelpe meg å unngå at jeg blir tung, slapp og sliten igjen.
Derfor har jeg i ett år sunget Lourdes sin låt ”Team” feil på tredemøllen. Hver gang jeg holder på å knekke sammen hører jeg “We live in cities, you’ll never see us scream. We’re not very pretty but we sure know how to run free”.
Helt feil, men jeg synes den passer så fint til sånne som meg.
Godkjent goodiebag og sjampis på Bislet
Vekt: 73,5
Føler meg: Friere
Takk for nå, run free!
Hilsen Monica
