Hvor kritisk er du?

Hver kveld bruker jeg litt tid på å klikke meg gjennom dagens aviser og nyheter.

Når jeg gjør dette har jeg som oftest på meg to hatter, den ene er den journalistiske hatten jeg hadde på meg i mange år da jeg jobbet som journalist – før jeg begynte i Grete Roede. Når jeg leser dagens nyheter tar jeg på meg ernæringshatten oppå journalisthatten.

Kanskje jeg ser litt rar ut med to hatter, men utseende mitt har heldigvis ikke så mye relevans her.

Hvorfor så mye synsing og mening?

Det som slår meg igjen og igjen er at det gis mye spalteplass til synsere og menere. Og dette skjer spesielt innen mitt fagfelt, ernæring. Og her skrives det alt fra at de offisielle kostrådene gjør oss feite og at sukker dreper oss, til at palmeolje er livsfarlig, at vi for Guds skyld ikke må spise bananer og at det er sunt med honning – for å nevne noen populære temaer.

Som oftest er det dårlig med vitenskapelig dokumentasjon bak disse påstandene. Eller den er totalt fraværende, fordi det faktisk ikke finnes noe vitenskapelig dokumentasjon. Mytene lever sitt eget liv, og ukvalifiserte og helsefarlige råd spres som ild i tørt gress. Mens helsemyndighetenes anbefalinger, som baserer seg på systematiske kunnskapsoppsummeringer og solid forskning, har dessverre en tendens til å drukne i jungelen av kostholdsmyter.

Alle kan mene noe

Da jeg studerte ernæring snakket vi mye om hvor feil journalister kan trå når de skal skrive om ernæring. En lærer sa “det er som å sende en som ikke vet hva gult kort er til å skrive en reportasje om en fotballkamp”.

Man sender jo ikke en journalist som ikke kan noe om sport til å dekke en fotballkamp, og man lar vel ikke en journalist som ikke er spesielt god på tallforståelse skrive om endringer i aksjemarkedet. Man kan jo spørre seg hvorfor alle journalister får skrive om ernæring? Men det som imidlertid er aller verst er at alle andre får det også.

Litt ironisk er det forresten at da jeg kom tilbake til journalistjobben min etter tre års permisjon for å studere ernæring, tok det intet mindre enn tre uker før jeg fikk sluttpakke. Jeg, med utdannelse både innen journalistikk og ernæring, var “overflødig”.

Vi bombarderes

Tilbake til alle disse andre som skriver om ting i media: Jo mer det pøses ut med ernæringsrelaterte saker – og da med sprikende budskap, jo mer forvirrende er det for mottakerne i den andre enden. Vi i fagavdelingen i Grete Roede svarer jevnlig på spørsmål fra både våre kursledere og kursdeltakere på ting de har plukket opp i media (og takk for at de faktisk tar seg tid til å reflektere over det de leser og til å spørre!). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet si at palmeolje ikke er farlig i begrenset mengde. Den største trusselen palmeoljen utgjør er for regnskogen, og ikke for kroppen vår. Men både media og noen enkeltpersoner vil ha det til noe annet.

Bedre føre var, enn etter snar!

Jeg er imidlertid redd for at dette er kommet for å bli – at alle mulige får skrive om ernæring (noen gjør selsvagt en god jobb, mens andre er, etter min mening, lite kritiske og nyanserte til valg av kilder), og at hvem som helst kan få utdypet sine profetier i media.

Det betyr at vi alle må ta ansvar for oss selv og det vi leser. Dette har du helt sikkert hørt før, men det er og blir det beste, om ikke eneste rådet: Om personen som uttaler seg ikke har en eller annen faglig relevant tittel, eller kan vise til forskning av god kvalitet, klikk deg videre!! Sjekk gjerne også at journalisten har flere kilder med i saken sin som nyanserer ulike syn.

Selvsagt finnes det personer som ikke har ernæringsbakgrunn som er flinke og har noe kunnskap om ernæring, spørsmålet er bare om de kan nok? Jeg vet hva et gult kort er, jeg vet hva et rødt kort er og jeg vet hva offside er, men jeg hadde nok ikke våget å skrive om en hel fotballkamp! Det får jeg overlate til noen andre som kan ta på seg fotballhatten sin, for den har ikke jeg.

Powered by Labrador CMS