Det finnes så mange forskjellige slags smeller. Uttrykket “å gå på en smell” blir av og til brukt litt i hytt og gevær, men de fleste av oss skjønner tanken bak og meningen med det. Da mener vi gjerne at vi har hatt utfordringer som vi ikke helt klarte å håndtere, og at vi på en måte kræsjet litt på vår vei. Jeg pleier også å kalle det “fartsdump”, for man klarer som regel kjapt å komme seg over og inn på veien igjen etter kort tid. Man kan også bruke uttrykket “ustabil”.

Fartsdumper i livet, må man regne med.. på alle slags måter!

Noen snakker også om å gå “rett i veggen”. Jeg har selv vært meget nær akkurat denne berømte veggen, der man blir tappet for krefter fordi man gjerne har “gønnet på” alt for lenge. Det begynner gjerne med at man mister litt lysten og energien til å gjøre det man har hatt glede av før, men man fortsetter likevel i samme tempo imens kroppens signaler på at man burde ta en pause, blir bagatellisert og ignorert.

Å gå på en smell – og å gå rett i veggen! Like uttrykk, men ikke den samme meningen bak.

Plutselig en dag ligger man i sengen, og orker ingenting. All energi er borte og man er rett og slett blitt fysisk syk av å gå på autopilot.

Kjempesliten, men “gønner på” likevel..

Anyway, det er ikke den store smellen jeg skal skrive litt humoristisk om i dag. Den nevner jeg i innlegget fordi jeg ønsker å få frem kontrastene. Murveggen krever gjerne medisinsk eller terapeutisk hjelp, imens den lille smellen eller fartsdumpen.. den kan man komme godt over. Da med god hjelp av familie, venner.. eller en annen man tør å legge byrdene på i en liten periode. Vi kan vel alle være enige om at det av og til, kan være godt å ha noen å spille litt på.

Det er godt å ha en venn som man kan dele det vanskelige med.

Jeg lo derfor godt når en av mine deltakere kom igjen på kurskveld tre etter påsken og alle dens utfordringer. Jeg var veldig spent på hvordan gjengen min hadde taklet gedigne påskeegg og Kvikk Lunsj i solen. Påsken var jo, som tidligere beskrevet, rett og slett magisk. I denne sammenheng var det meg, kurslederen Charlotte Hagen, som var den personen som kursdeltakerne skulle dele det vanskelige med.

Deltakeren min kom inn døren, med et lurt smil om munnen. Litt flau kanskje, men ikke så flau at hun på noen som helst måte så ut til å ville grave seg ned. “Charlotte… jeg har gått på en stabil smell..” sa hun, og jeg tittet opp på henne og kunne ikke annet enn le. Der stod hun, herlige damen, og la seg paddeflat for seg selv. Smellen hadde, med andre ord, vart stabilt hele påsken gjennom.

Helt “ute” i påsken, men nå..BACK ON TRACK!

Selv kan jeg diagnostisere meg selv med å være på en meget stabil – ustabil smell, da jeg svært ofte må kjøre over fartsdumper, forsøke å klatre over murvegger, dekke over skrubbsår etter å ha trynt an og være særdeles bevisst på alle “farene” som truer i terrenget – kostholdsmessig sett. Av og til er jeg nede og oppe til og med på samme dag.

Hjelpe og trøste så komplisert, men godt vi kan ha litt humor og skråblikk på livet.

Det er alltid godt å vite at vi er flere. Og som oftest er det hver sin gang å være den som kan hjelpe til med å dra den andre opp. Det er herlig stabilt det!

Hilsen Charlotte

Les hele artikkelen på bloggen.