En mil er en mil, men ikke så langt å gå – gjesteblogger Monica

Så hva mer kan jeg si? KK-mila – check!

Når jeg ser tilbake (fordi det er allerede en evighet siden) så tror jeg kanskje jeg hadde fått større glede av å løpe 5 km enn 10 km. Ja – det skal en utrent kvinne til for å innrømme noe sånt, men hva er vitsen men å si ja til utfordringer hvis ikke man noe lærer av dem?

Live kurs-kollega (tv) og jeg klare før start.

Det var en fortreffelig dag og solen skinte. Utenfor Bislet Stadion møtte jeg  kurs-kollega Live og sammen kastet vi oss inn i et hav av rosa topper inne på løpebanen. Det var vakkert og yrende. Bare damer, alle var hyggelige, spente og stod gladelig lenge i do-kø fordi stemningen var så god og doene var så rosa. Løperne for 10 km var delt opp i 6 puljer:

  1. hvor første var for konkurrentene
  2. andre for jagerne
  3. tredje for de som er med på alle løp, men som også liker å prate med venninnene mens de løper
  4. fjerde er for de usikre som egentlig burde være i tredje pulje, men som tror de kommer til å bryte
  5. femte og sjette var et svært hyggelig og representativt tverrsnitt av landets kvinner.

Live mente hun kanskje ville klare å løpe hele veien så hun stilte seg klokelig foran denne baktroppen (som hun løp fra) – jeg plasserte meg midt inni.
Safety in numbers.. Så løp vi som bare det! Oppover oppover oppover, herlighet for noen seige bakker.

Jeg løp til første vannstasjon ved Myra (der Sagene starter for dere utenbys fra) da hadde vi løpt ca 3 km. Optimistisk trampet vi videre i en stor saueflokk til vi plutselig hørte to menn på sykkel rope ”Unna! Unna! Hold til høyre!” Og akkurat under broen på det smaleste feltet langs Akerselva kom konkurrentene NED igjen. Whaaat..?! Tror ikke jeg var den eneste som følte det dro litt ekstra i lungene da, samtidig tenkte jeg at ”Yey! For noen tøffe damer!” og klatret videre oppover mot Nydalen.

Et bølgende rosa hav under oppvarming før 10km

Da jeg med et lengselsfullt blikk endelig passerte Bislet Kebab på Bjølsen begynte jeg å kjenne smerter i brystet som krøp utover høyre arm. ”Hjelp, hjerteinfarkt!” var selvsagt den første tanken som slo meg. Solen steikte i pannen og det kriblet i hittil ukjente kroppsdeler, men jeg fortsatte å vekselvis løpe og gå, falt ikke om og håpet på det beste. Da vi endelig kom ned forbi Myra igjen ”løp” vi videre ned til Hønselovisas Hus hvor det stod flere fotografer på broen. Ingen gikk forbi disse gutta. Spretten kom tilbake i beina og varte helt til andre siden av broen. To glass med sports-drikke seinere gjorde jeg meg klar for at familien skulle få se mamma løpe smilende med armene høyt over hodet rundt statuen av Knuser’n og inn på en fullstappet stadion. Ingen familie! I det jeg kom over målstreken tikket det inn en tekstmelding fra Live; ”Er på bussen, fin goodie-bag og god sjampis!”. Familien var på lekeplassen. Tiden min: 1.16. Men jeg gjorde det og ja champagnen var kjempegod!

Kommer jeg til å gjøre det igjen? Mmmnja…

Jeg hører rykter om at det er flere løp rundt om i Oslo som har litt flatere terreng og som ikke er før til sommeren igjen. Heldigvis, for her må det trenes.

Hilsen Monica

Powered by Labrador CMS